4
Stor fallhøyde

Tittel:
The Walk
Sjanger:
Biografi, Drama, Komedie, Thriller
Varighet:
2 t. 3 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Joseph Gordon-Levitt
  • Ben Kingsley
  • James Badge Dale
  • Ben Schwartz
  • Charlotte LeBon
Regissør:
Robert Zemeckis

… slik det alltid er når Robert Zemeckis lager film.

“Who Framed Roger Rabbit?”. “Contact”. “Cast Away”. “Back to the Future”. “Back to the Future – Part 2”. “Back to the Future – Part… OK, du skjønner tegninga. Robert Zemeckis er en FILMSKAPER med caps lock på alle bokstaver. Greit nok, han rota seg borti et motion capture-sirkus han hadde trøbbel med å komme ut av (“Beowulf”), men med “Flight” i 2012 viste han at det fortsatt bor prisverdige ting i den Oscar-belønnede skrotten.

Så når han både skriver og regisserer “The Walk”, en film basert på den sanne historien om mannen som gikk på line mellom World Trade Center-tårnene, burde vel Zemeckis finne frem paraplyen for å få bukt med prisdrysset han har i vente?

Tja, det spørs. For all del: “The Walk” er en svimlende opplevelse, med visuelle effekter så overbevisende at den vil utløse vertigo hos selv den mest hardnakka toppturentusiast. Problemet? Disse superlativene kan bare tillegges siste akt. Før linegangen kommer, er nemlig “The Walk” en temmelig uengasjerende, av og til helt enkelt kjedelig, biografi om en litt fjollete franskmann og hans iver etter å følge livets kanskje smaleste sti: Linegangen. Gjennom det flaueste bruddet av den fjerde veggen siden “Fresh Prince of Bel Air” forteller Joseph Gordon-Levitt, in ze most outrageous freeench, om hvordan Philipe Petit oppnådde sin livslange/farlige drøm. Møtte sitt livs store kjærlighet gjorde han òg.

Zemeckis’ lek med sjangre – “The Walk” stikker innom komedien, biografien, dramaet og thrilleren – fungerer langt ifra optimalt. Verken Petits lidenskap for liner eller hans gryende kjærlighet er interessante nok til å fortjene så mye av oppmerksomheten det gis. Først når filmen slår om til en regelrett ransthriller, komplett med stake-outs, freak-outs og break-outs, begynner det å ose fortellerglede av “The Walk”. Og når det uungåelige skjer, den titulære spaserturen altså, er det så adrenalinpumpende vakkert at det blir vanskelig å skille svetten fra gledestårene. For å si det enkelt: Den siste halvtimen av “The Walk” er noe av det beste og mest spektakulære kinolerretet har hatt å by på så langt i 2015.

Dessverre kjøper man ikke billett til bare de siste 30 minuttene, de første 90 inngår som regel i prisen. Og innledningen er ikke i nærheten av å nå høydene til klimakset. Mye, men ikke alt, av kjernen i problemet ligger i at Zemeckis aldri lar oss komme helt under huden på verken Petit eller noen av hans medsammensvorne. Heller er det snakk om en gjeng franske karikaturer som forsøker å gjøre brekk i stor høyde. Og selv om det absolutt er absurd festlig å se Joseph Gordon-Levitt levere sin beste Roberto Benigni-imitasjon på fransk, blir hans Petit aldri en fyr man bryr seg særlig om. Igjen: Helt til han går på lina.

“The Walk” er det man på fotballbanen ville kalt et “game of two halves”. For den siste halvdelen fortjener Zemeckis all rosen han kan få. Dessverre blir balansegangen mellom en brautende, pompøs og intetsigende innledning til et poetisk vakkert og halsbrekkende høydepunkt (bokstavelig talt) altfor ujevn: “The Walk” er Robert Zemeckis på sitt aller beste. Dessverre også sitt aller verste.