4
Storslagent, men kanskje ikke episk

Tittel:
Epic - Skogens hemmelige rike
Sjanger:
Animasjon, Eventyr, Familie
Varighet:
1 t. 42 min.
Aldersgrense:
7
Regissør:
Chris Wedge
Originalstemmer:
  • Amanda Seyfried
  • Beyoncé Knowles
  • Christoph Waltz
  • Colin Farrell
  • Josh Hutcherson
  • Jason Sudeikis
  • Steven Tyler
Norske stemmer:
  • Malin Pettersen
  • Haddy N'jie
  • Sigve Bøe
  • Trond Espen Seim
  • Alex Rosén
  • Anders Bye
  • Jon Niklas Rønning

Animasjonsfilmen “Epic” er kanskje ikke episk i ordets opprinnelige forstand.

‘Episk’ er et ord som pleide å høre til verk av storslagen karakter. En historie som kanskje spenner over flere generasjoner, detaljert redegjørelse for heltebragder og historiske hendelser. Etter at internett dro det inn i dagligtalen har det for det meste blitt brukt rundt utsagn som: “Bananskallet landet i søppelkassa selv om jeg satt to meter unna”. En kan si at ‘episk’ i dag kun kan beskrive veldig små ting.

“Epic – Skogens hemmelige rike” handler om veldig små ting. Så små og raske at bare én mann er overbevist om at de finnes, og jakten på konkrete bevis på dette mystiske løvfolkets eksistens har kostet ham forholdet til kona og datteren. Filmen åpner etter at nevnte ekskone er død, og datteren, Mari Katrine, har kommet til pappa for å gi ham en siste sjanse til å velge virkeligheten med henne fremfor fjollete kryptozoologi. I stedet blir hun krympet ned til en fire centimeter høy barnevakt for den magiske knoppen som kan redde skogen fra råte og skadedyr.

Og det er faktisk storslagent. Dette er en knallbra actionfilm, der dagligdagse ting som bregner og bark blir de villeste baktepper for eventyr. Magien som hører til alvedronningen Tara er vakker og elegant, og de tøffe men litt småfemi blomsterrustningene til løvfolksoldatene er i flott kontrast mot de grå og byllfremkallende Boganerne. Den henter passe mye inspirasjon fra folketro, og verk som “Lånerne”, “FernGully” og “Bittesmåene”, men her er også tempo og skala som matcher “Avatar”.

Problemet er at mange av karakterene er dørgende kjedelige. Hovedpersonen Mari Katrine (eller MK som hun helst vil bli kalt, nå som hun er voksen, *fnis*), har sine øyeblikk – men hele forholdet til den obligatoriske mannlige motspilleren Nod virker påtatt, og motivasjonene hans er mer tåkete enn tarotkort i et dusjkabinett. To brunsnegler med Bye og Rønnings vokale engasjement skulle servere oss komedie, men jeg hadde foretrukket litt mer salt. Slik at de døde. I en motbydelig dam av sitt eget slim.

Det er flotte personligheter i filmen – den distré professorfaren til MK, den lekne og moderlige dronningen, den bitre krigsveteranen Ronin, en mafiosopadde og den rådsnare blomsterjenta, men de blir skjøvet til side for andre ting som er mindre gøy. Én karakter får virkelig skinne, da, og det er skurken Mandrake. Han er nådeløs og besatt, men også full av dybde. De norske skuespillerne gjør strengt tatt en utmerket jobb med materialet de har, selv om oversettelsen er en tragisk skrivemaskinulykke.

Alt i alt er dette en animasjonsfilm med et rikt og deilig univers, som har plass til å bli mye større, hvis de blir kvitt de døde greinene. Epic pass.