2
Svakt levert

Tittel:
Delivery Man
Sjanger:
Drama, Komedie
Varighet:
1 t. 45 min
Aldersgrense:
7
Skuespillere:
  • Vince Vaughn
  • Chris Pratt
  • Cobie Smulders
  • Simon Delaney
  • Dave Patton
  • Britt Robertson
Regissør:
Ken Scott

Ken prøver igjen. Det skulle han ikke gjort.

“Delivery Man” er en amerikansk remake av den kanadiske filmen “Starbuck”.  Og hvem sku’ ha trudd – det er samme regissør på begge filmene. Dårlig trekk av Mr. Ken Scott, som (kanskje) kunne blitt husket for den brukbare originalen, men  som i stedet definitivt blir glemt for nyversjonen.

Topp tre spørsmål på et gjennomsnittlig morgenmøte i Hollywood: 1. Hvilken superhelt skal vi lage film av i dag? 2. Finnes det noen bøker vi ikke har filmatisert? 3. Innenfor hvilke rammer kan vi putte Vince Vaughn som tillater karakteren hans å gå fra umoden til ansvarsfull? Svaret på sistnevnte er denne gang et scenario hvor sæddonoren David Wozniak har befruktet 533 egg, hvorpå 142 av de fysiske bevisene 20 år senere krever at håndjagerentusiasten identifiserer seg.

Premisset er absurd nok til å høres innbydende ut, men “Delivery Man” er et klisjéoverfylt aquarellmaleri hvor alt flyter over i det ekstremt melodramatiske. Det store flertallet av filmens utallige, småkjedelige feelgood-scener nytes best med håndflaten som skyggelue for blikket, som igjen er vendt ned i fanget – mens du attpåtil stille mimer “ååå herreguuud”. Akkurat slik en flau fjortissjente ville sagt det når faren slår en dårlig vits foran venninnegjengen. Og han gutten hun liker.

Her spares det ikke på kruttet når det kommer til å dyrke politisk korrekthet, heltemodige i-siste-liten-handlinger og nyte-solnedgangen-med-handicappet-sønn-i-rullestol-øyeblikk. El Mastrubator (som mediene kaller David) gjør det nemlig til sin hellige gral å være en slags skytsengel for sine uvitne barn. Slapp av, ikke alle. Bare de 142. Resultatet er og blir et koldtbord for dem som elsker overfladisk på skiva, men ubalansert og over-the-top-kleint for resten av oss.

Det som virkelig skiller Ken Scotts-remake av sitt eget verk fra den va(ugh)nte Vince-opplevelsen, er tilbehøret. “Dodgeball”-stjernen omkranses vanligvis med kuriositeter som Ben Stillers White Goodman (“Dodgeball”) eller komiske sparringspartnere som Owen Wilsons John Beckwith (“Wedding Crashers”), men i “Delivery Man” mangler motparten som gjør Vince Vaughns gjenkjennelige uttrykk forsvarlig. For la oss nå være ærlige: 43-åringen er ikke en spesielt dyktig skuespiller, men er ikke stort sett alle Vaughn-filmer helt grei underholdning likevel? Med unntak av denne.

Hva redder filmen fra terningens ensomme øye? Et plott som tross alt er far-fetched nok til å vekke en viss interesse, samt El Mastrubator. Jeg føler litt sympati for David, samtidig som Vince Vaughn bestandig fremkaller en og annen humringsrefleks. Dog terskelen for fnising er lav i en film hvor man leter febrilsk etter noe positivt å klamre seg fast til.

Share Button