2
Tafatt familiedrama

Tittel:
Å vende tilbake
Sjanger:
Drama
Varighet:
1 t. 15 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Åsmund Høeg
  • Fredrik Grøndahl
  • Ingar Helge Gimle
  • Lia Boysen
Regissør:
Henrik Martin Dahlsbakken

Makan til grå film.

“Å vende tilbake” er regissør Henrik Martin Dahlsbakkens første langfilm. Men særlig lang er den ikke. Innholdsrik er den utrolig nok heller ikke. En moderne spillefilm på drøye timen har man god grunn til å anta at er tettpakket med klipp, scener og tidsbesparende vendinger. Men ikke denne.

Dette må derfor anses som et kunstnerisk forsø… eller la meg omformulere litt; et forsøk på noe kunstnerisk.

Temaet er aktuelt nok. Senest i “American Sniper” fikk vi skildret vanskelighetene med å vende hjem fra krig. Til den lengtende familien. Til den skumle freden og forstyrrende idyllen. Alt er forandret. Ikke bare har man fått et nytt, dystert perspektiv på livet – mange blir også mentalt ødelagt av krigens grusomheter.

Såpass klarer “Å vende tilbake” å fortelle. Men knapt nok noe mer. Ingar Helge Gimles “farsfigur” har vært på Afghanistan-tur og stikker rett på alene-jakt når han kommer hjem. At kona tilsynelatende er dødssjuk spiller liten rolle. De to sønnene blir urolige når faren ikke kommer hjem til avtalt tid, og setter derfor ut på fjelltokt for å finne ham.

Regissør Dahlsbakken har så kunnet boltre seg i det vakreste norsk natur har å tilby. Bare synd de to innspillingsdagene (ren gjetning, altså) ikke klaffet med finværet. Som om filmen ikke var grå nok fra før.

Skuespillerne fortjener lite annet enn ros, og den hederen faller selvsagt litt på Dahlsbakken også. Han har klart å få to relativt unge skuespillere til å fungere fint sammen. Åsmund Høeg og Fredrik Grøndahl i rollene som den hjemvendte fars to sønner, får bestått.

Ingar Helge Gimle er sjelden noe minus, og heller ikke her. Da er det heller karakteren som trekker ned. På den korte lerretstiden er det ingen anledning til å bli kjent med han. Filmen smyger seg i overkant forsiktig rundt veteranens indre demoner – det endelige inntrykket kan umulig bli noe annet enn overfladisk.

Dahlsbakken gaper høyt. Men det som kommer ut i andre enden er … vel – ikke akkurat en suksessterte.