5
Takk for alt, Philip

Tittel:
A Most Wanted Man
Sjanger:
Drama, Thriller
Varighet:
2 t. 1 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Philip Seymour Hoffman
  • Rachel McAdams
  • Robin Wright
  • Willem Dafoe
  • Daniel Brühl
Regissør:
Anton Corbijn

“A Most Wanted Man” fikk meg til å grine. 

Greit nok, det var modige tårer. Hvorav de fleste aldri nådde lenger enn til øyekroken. Men tårer var det likefullt.

For er det en ting “A Most Wanted Man” gjør, er det å få deg til å innse at mannen som tok på seg plankepysjen så altfor tidlig i februar, var sin generasjons største skuespiller. Ikke en av de største. Den største. Punktum.

I “A Most Wanted Man” spiller Hoffman den værbitte spionen Günther Bachmann, som får hendene fulle når en papirløs tsjetsjener ankommer Hamburg, og hever krav på en arv fra sin russiske far, verdt mer enn 10 millioner euro. Slik løfter øyenbryn i antiterrorbransjen.

“A Most Wanted Man” er basert på en roman av John le Carré, mannen som også skrev den lavmælte “Muldvarpen”. Regien er ved Anton Corbijn, mannen som regisserte enda mer lavmælte “The American”. “A Most Wanted Man” er med andre ord en ganske stillferdig affære. Tålmodighet er nøkkelordet mens man bivåner Bachmann grave seg dypere ned i mysteriet.

Har man tålmodighet, blir man imidlertid belønnet. Følger man hver intrikate bit av det detaljerte skyggespillet, er det nemlig svært spennende, om ikke så veldig eksplosive, saker en får bevitne.

Klart, noe langdrygt blir det. Et par minutter kunne med fordel blitt lagt igjen på klippegulvet. “A Most Wanted Man” er likevel en uhyre godt komponert spenningsfilm, tross høyere BMI enn strengt tatt nødvendig.

Men hva har vel handlingen å si? Dette er Philip Seymour Hoffmans siste hovedrolle, og han går ut med et smell. Hoffmann er enestående som Bachmann – en mann som kun setter alkoholen høyere enn sitt arbeide.

Han er omringet av solide folk som Rachel McAdams, Robin Wright og Willem Dafoe. Alle tre i storform. Alle tre overskygget av en gigant.

Hoffman er en knyttneve i magen. Mye fordi han spiller fenomenalt, mest fordi man stadig innser at vi aldri får se ham i en rolle som dette igjen. Glem de resterende “The Hunger Games”-filmene: Dette er Hoffmans egentlige svanesang. Da er det enda godt den er flyvedyktig.

Hvil i fred, Phil. Du vil bli sårt savnet.

Faen, nå kommer tårene igjen.