1
Talentløse massemordere

Tittel:
The Act of Killing
Sjanger:
Dokumentar
Varighet:
1 t. 55 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Anwar Congo
  • Haji Anif
  • Syamsul Arifin
  • Sakhyan Asmara
  • Herman Koto
Regissør:
Joshua Oppenheimer, Christine Cynn

Anwar Congo var et instrument – et dødsinstrument. Og som instrumenter flest, har han ingen evne til å snakke for seg. Gi mikrofonen til noen andre neste gang!

“The Act of Killing” skildrer morderne som sto bak utryddelsen av kommunistene i Indonesia på 60-tallet. De var fæle massemordere – det kommer tydelig fram. Men det er ikke stort mye annet som kommer fram.

Dokumentaren følger den tidligere leiemorderen og dødsskvadronmedlemmet Anwar Congo, som nå har blitt bestefar. Han og mordervennene hans har blitt utfordra til å lage en spillefilm der de portretterer sine egne drap på hvilken som helst måte de vil. Samtidig blir vi kjent med den paramilitære anti-kommunistgruppa Pancasila Youth som var delaktig i masseutryddelsen av kommunistene.

Utgangspunktet for interessant dokumentarfilm er dermed godt på plass. Problemet – det store problemet – er at Congo og vennene hans er de eneste som skildrer noe og noen som helst. Nesten ingen utenforstående beskriver drapene eller drapsmennene. Dette er et problem fordi de fleste leiemordere (Congo inkludert) ikke innehar et fnugg av evne til selvrefleksjon, og de er i det store og hele ganske åndssvake. Det kreves ikke én eneste form for talent for å være paramilitær leiemorder, og dette blir ganske åpenbart: Anwar Congo fremstår som fullstendig talentløs. Og apatisk, kynisk, uutdanna og udanna. Dette er en case-study med et ensidig studieobjekt som studerer seg selv.

Congo er rett og slett ikke en interessant fyr. Han utførte riktignok noen skrekkelige handlinger, men han selv er verken skrekkelig eller spennende. Mer interessant blir det heller ikke når fyren skal prøve å lage en surrealistisk film om handlingene sine. Man blir ikke Henrik Ibsen bare fordi man har drept hundrevis. Jeg er heller ikke interessert i å høre på ouverturen til Joseph Fritzl bare fordi han har voldtatt noen i årevis.

Men dette dreier seg ikke om kvaliteten på det de har laget, vil man argumentere. Det dreier seg om selve menneskene. I denne sammenheng vil jeg også koble inn Ibsen. Rollefigurene hans var runde, flerdimensjonelle og dynamiske. Anwar Congo og gutta er bare lavpanna. Når lavpanna folk skildrer lavpanna folk, får man “The Act of Killing”.

Dette er dog en viktig film. Morderne har aldri blitt stilt for retten, og de har aldri før innrømmet noe som helst. Myndighetene kan selv klandres for handlingene, og har villet børste det hele under et teppe. Det er altså på høy tid å dokumentere det hele for verden, og det er godt gjort å få til et så tett møte med de verste skurkene. Dermed er det ekstra synd at resultatet ble så traurig som dette.

Den versjonen av “The Act of Killing” som jeg ble eksponert for varte i to timer og førti minutter. Det er ufattelig lenge. Regissørene må ha krangla lenge om hvilke scener som skulle inkluderes før de bestemte seg for å blidgjøre alle mann. Dårlig valg. En talentløs, bælfeit asiat som spiller trommer er fryktelig kjedelig. Det spiller ingen rolle hvor mange han har drept. Det er og forblir kjedelig. En massemorder med trommestikker er ingen sensasjon.

Hvis du ikke aner at det finnes ondskap i verden, så blir du sikkert overraska av denne dokumentaren. Men for de av dere som har en viss anelse om ondskapen som lusker i verden i dag, vil denne filmen være veldig gammelt nytt.

Les heller artikkelen om Indonesias kommunist-utryddelse på Wikipedia.

Denne anmeldelsen er basert på den forlengede versjonen på 2t. 39 min.

Share Button