2
Tamt for tweens

Tittel:
Insurgent
Sjanger:
Action, Eventyr, Science fiction
Varighet:
1 t. 59 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Shailene Woodley
  • Theo James
  • Naomi Watts
  • Miles Teller
  • Kate Winslet
  • Jai Courtney
  • Ansel Elgort
Regissør:
Robert Schwentke

Kampen om tenåringenes ukelønn fortsetter.

Til nå har “The Hunger Games” vært rettmessig fanebærer for filmatiseringer av dystopiske romaner myntet på jenter som nylig har oppdaget hva Libresse produserer. Fjorårets “Divergent” mente derfor det var forsøket verdt å gå Katniss Everdeen & co. i næringen. Det var det ikke.

Nå er altså den uunngåelige andrefilmen i den firedelte trilogien her. En film man bør møte med samme entusiasme Shailene Woodley er avbildet med over.

Vår heltinne Tris er fortsatt på rømmen etter hendelsene i forrige film, der hun gjorde opprør mot det fascistiske fraksjonsystemet hun har bosatt seg i, ved å ikke passe inn i noen av de oppdelte kategoriene samfunnet bød på. Og siden folk som ikke passer inn er menneskelig søppel, har styresmaktene v/president Jeanine tatt opp jakten på Tris og kjæresten Four (som i fire, ja). Jo, også fordi Tris kan være nøkkelen til å åpne en eldgammel artefakt som vil snu samfunnet på hodet.

Mange vil nok avfeie “Insurgent” på bakgrunn av litteraturen den er basert på. Det er unødvendig strengt. Filmen feller fint seg selv.

Det er litt vrient å påpeke nøyaktig hva som gjør “Insurgent” så kjeveskadelig uinteressant som den er blitt. Sannsynligvis fordi svaret er “det meste”. Først og fremst kanskje fordi der det visuelle er i eliteserien, spiller handling, dialog og skuespill bedriftsfotball. “Insurgent” er selve prototypen på uttrykket form over innhold. Dialogen er gjennomgående klein, ungdomsklisjeene talløse. Hva er vel mer trøstende enn sex med drømmemannen etter at bestevenninen din har forsøkt selvmord, liksom?

Det meste kommer til uttrykk gjennom Miles Tellers birolle. Mannen som kunne (les: burde) vært Oscar-nominert for rollen sin i “Whiplash”, mumler her replikkene sine med en likegyldighet og diksjon bare Sylvester Stallone kan misunne. Shailene Woodley og Theo James prøver i det minste å overbevise oss som kjærestepar. Ikke at det hjelper særlig, når rollene de portretterer i beste fall er endimensjonale stereotyper. Hvordan de har klart å lure med seg folk som Viola Davis, Kate Winslet og Naomi Watts på dette her, må fåglarna vite.

Hva handling angår, er “Insurgent” latterlig forutsigbar. Latterlig, fordi den prøver så hardt å være det motsatte. Det hagler med meningsløse skruballer for å krydre det døve plottet. Alle like enkle å forutse, forutsatt at man fortsatt er våken.

Mange av disse problemene skyldes selvfølgelig bøkene bak. Det er for eksempel ikke på grunn av et dårlig manus at alle karakterene gjennomgår nøyaktig samme utvikling som de gjorde i film #1. Likevel er “Insurgent” blitt et så langdrygt, tamt og smakløst stykke actionfilm at det blir urettferdig å klandre forfatter Veronica Roth for hele fadesen.

Du kan fortsatt sove trygt, Katniss.