3
Tannløs resirkulering

Tittel:
Jurassic World
Sjanger:
Action, Eventyr, Science fiction
Varighet:
2 t. 4 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Chris Pratt
  • Bryce Dallas Howard
  • Vincent D'Onofrio
  • Irrfan Khan
  • Judy Greer
Regissør:
Colin Trevorrow

“Jurassic World” biter ikke fra seg.

Greit nok. Å skulle lage en oppfølger som yter “Jurassic Park” rettferdighet kunne like greit vært premisset for en sjette “Mission: Impossible”.

Og “Jurassic World” er faktisk det beste forsøket hittil. Dessverre er det ekvivalent til å si at Michel Platini er den minst korrupte toppfotballederen i Europa. Det er liksom ikke rare valgmulighetene.

Uansett: “Safety Not Guaranteed”-regissør Colin Trevorrow finner fotfeste bak det gamle amerikanske uttrykket “if it ain’t broke, don’t fix it”. I og med at han i det store og hele bare har laget “Jurassic Park” om igjen.

Igjen returnerer vi til Isla Nublar, der dinosaurparken endelig har åpnet for publikum. Trass i å ha fungert som buffetbord for de kjøttetende attraksjonene tre ganger tidligere, altså. I alle fall: Tidenes omdømmerenovasjon er et faktum. Dessverre har publikum nå bestemt at T-Rex bare er 1993, og interessen for parken stuper. Følgelig har parken bestemt seg for å fostre egne genmanipulerte dinosaurer. Resultatet er Indominus Rex, en hjemmesnekra hybrid av Tyrannosaurus Rex og litt annen faenskap. Mon tro om slik tukling med naturen går ustraffet hen?

SPOILER: DET GJØR DET IKKE!

Det uungåelige er selvfølgelig uungåelig, og Indominus nyter fort lunsj i det grønne. Det betyr trøbbel for raptortreneren Indiana Jo… eh, Owen og parkdirektøren Claire. Også hennes to små nevøer da, som tilfeldigvis er på besøk.

Lyder det kjent? Tenkte meg det. Igjen er det to småbarn i faresonen. Igjen er det tekniske feil og utilstrekkelige sikkerhetstiltak som har skyld i dino-apokalypsen. Igjen er det forårsaket av de kyniske markedskreftenes tukling med naturen. Igjen er det en dinosaurkyndig herre som må redde dagen (Chris Pratt i en slags Sam Neill/Jeff Goldblum-hybrid).

Lista fortsetter. Det mest skremmende med “Jurassic World” er hvor lite nyskapende den er. Joda, dinosaurene er større, fælere og mer dataanimerte enn for 20 år siden. Noe som hjelper fint lite når regi, manus og balansegangen mellom praktiske og digitale effekter var bedre i 1993.

Verre er det at filmen er sprekkeferdig med irritasjonsmomenter og klisjeer. For eksempel vil filmen ha oss til å tro at en fullstappet dinosaurpark 190 kilometer fra nærmeste fastland ikke har noen livbåter for hånden, bare sånn i tilfelle uhellet skulle være ute. (Det har jo skjedd en gang eller to før.) Karaktergalleriet irriterer også, med sin utstilling av endimensjonale stereotyper. Verst er Vincent D’Onofrio som slesk militærslemming. Irrfan Khan er en indisk John Hammond. Pratt er Indiana Jones light. Bryce Dallas Howard er karrierekvinnen som ikke har tid til familien – helt til en tyrannosaurus prøver å spise dem levende.

Alle irritasjonene og nesten-plagiatet gjør det også vanskelig å akseptere “Jurassic World” som bare et banalt stykke popkornunderholdning, og ikke en gren på slektstreet til en av vår tids største popkulturelle fenomen. For hva spenning angår, er den tidvis slett ikke så verst. Den gjør utslag på pulsklokka, om det er alt du er ute etter.

Det er bare at du har sett alt før, attpåtil bedre, i 1993.