2
Til deg som liker bæsj, tiss og promp

Tittel:
A Haunted House
Sjanger:
Grøsser, Komedie
Varighet:
1 t. 26 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Marlon Wayans
  • Essence Atkins
  • Nick Swardson
  • Cedric the Entertainer
  • David Koechner
  • Andrew Daly
  • Alanna Ubach
Regissør:
Michael Tiddes

Etter en haug med “Scary Movie”-filmer, samt et knippe andre håpløse parodier, skulle man tro at parodisjangeren omtrent var død. På en måte ja, på en annen måte … nei.

“Bitch! There’s a ghost in the house! I’m out!” sies det så ærlig og bra ganske tidlig i filmen. Hadde det vært en gjenganger hos vanlige grøssere og skrekkfilmer, ville det aldri vært grunnlag for å parodiere dem. Det er noe “A Haunted House” er fullt klar over, og den bryr seg ikke om stort annet enn å harselere med stereotypier og sjangerfilmer.

Det hele starter med at Malcolm endelig skal få kjæresten sin i hus. Hun, Kisha, har derimot mer på flyttelasset enn Malcolm kunne forestilt seg. Kort tid etter at Kisha har flyttet inn i huset til Malcolm begynner merkelige ting å skje. Nøklene ligger plutselig på gulvet, døra til soverommet flytter på seg og et hav av fis gjør det vanskelig for Malcolm å sove … Ja, du leste riktig: Fis. Det er en slik film, ja.

Elsker du humor av typen promp, bæsj og tiss? Da er du heldig. I denne filmen får du faktisk servert alle de tre nevnte tingene, og i frykt for å gi en skikkelig spoiler … De kommer i den rekkefølgen. Oops!

Marlon Wayans (“White Chicks” og “G.I. Joe: The Rise of Cobra”) har ikke akkurat hatt en fremragende karriere etter hans glansdager på 90-tallet, som gjorde ham til en relativt kjent komiker over hele verden. “A Haunted House” beviser at han ikke har beveget seg langt bort fra det som gjorde ham kjent, og for å være ærlig kan jeg ikke se for meg Marlon i noe annet enn i slike tullefilmer. Han er faktisk god når det gjelder overdreven ansiktsmimikk og timing i noen kommentarer, men det hjelper svært lite for resten av filmen.

Dette er en overdrevent kaotisk parodi, som strekker det så langt at det nesten fungerer. De er slettes ikke redde for å tråkke på noen tær, og de tar stadig opp temaer som homoseksualitet, pinlige parforholdssituasjoner, raseskiller, sex og mye annet. Selvfølgelig på en så helsprø måte at man nesten er nødt til å fnise litt. Pubertal humor med masse skrik og skrål er ikke noe for meg nå lenger, merker jeg. For selv om jeg tar meg selv i å le ved et par anledninger, er det ofte fordi det bare blir for dumt.