2
Tåpelig tenåringsfilm

Tittel:
Jem and the Holograms
Sjanger:
Drama, Musikk
Varighet:
1 t. 58 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Aubery Peeples
  • Stafanie Scott
  • Ryan Guzman
  • Molly Ringwald
  • Juliette Lewis
Regissør:
Jon M. Chu

Det er ikke lett å være tenåringsjente, det er noe vi alle vet. Du har mange talenter, du er egentlig skikkelig pen, du er snill og ville vært den perfekte kjæreste, men det er bare ingen som har lagt merke til deg. Det er ingen som ser ditt fulle potensiale, du er en uslepen diamant.

Jadda! Tenåringsusikkerheten renner ut av kinoskjermen i en tykk, klissete, klisjébefengt smørje når “Jem and the Holograms” avspilles. Foreldreløse Jerrica Benton (Aubery Peeples) er nemlig akkurat en slik jente. Hun besitter alle mulige dyder og er superflink til å synge og komponere låter. Problemet er bare at alt blir gjemt bak en dårlig holdning og tung lugg. Heldigvis for Jerrica klarer lillesøster Kimber (Stefanie Scott) å se bak den konstante fjortis-geipen og laster i all hemmelighet opp en video på YouTube av Jerrica, som synger under dekknavnet Jem. Videoen blir vilt populær og spørsmålet om hvem denne Jem er, ser ut til å være på hele verdens lepper. Det tar ikke lang tid før markedskreftene melder seg og Jerrica blir plukket opp av et gigantisk talentbyrå. Sammen med søstrene sine flytter hun til L.A. for å bli superkjendis.

Pinligere film enn denne skal du faktisk lete lenge etter. På et tidspunkt klager en av karakterene på at moderne artister ikke klarer å synge uten autotune. Like etter dette utsagnet bryter gjengen ut i full sang, autotunet på det groveste! “Jem and the Holograms” er full av de teiteste klisjeene: Hovedpersonen er moralsk feilfri. Manageren har de samme personlighetstrekkene som den onde stemoren i Askepott. Det finnes naturligvis en kjekkas som klarer å se Jerrica for den hun er. Og de lange talene om hvor viktig det er å følge drømmene sine gjør at filmen når toppen av tåpelighet.

I tillegg har den et plott ved siden av Jerricas popkarriere. Jerrica og Kimberly får også anledningen til å følge et slags brødsmulespor som faren egentlig kun etterlot til eldstedatteren … Favorisering? Uansett er det på ingen måte flettet godt inn med resten av handlingen, og det stjeler tid som kunne blitt brukt på å gjøre hovedplottet mer interessant. Det eneste som gjør filmen noe godt er sangene, som med et par unntak faktisk er relativt fengende. Kostyme- og sminkedesignet var også ganske kult, men der stopper det for “Jem and the Holograms”. Skuespillet er på nivå med “Hotel Cæsar” og manuset er så ille at man kan lure på om manusforfatteren selv er fjorten år.

Så dersom du er en av de som husker åttitalls-tegneserien denne filmen er basert på (åja, nevnte jeg ikke det? – vel, det glemte filmen å forholde seg til også) og som kanskje så et potensial i filmatiseringen, så må jeg skuffe deg med at den gjorde vondt bare fryktelig mye verre.