5
Taxi á la Panahi

Tittel:
Taxi Teheran
Sjanger:
Drama, Komedie
Varighet:
1 t. 22 min.
Aldersgrense:
9
Skuespillere:
  • Jafar Panahi
  • Hana Saeidi
Regissør:
Jafar Panahi

Det er kanskje ikke så lett å se for seg en leken og lettbeint film med en hard og kritisk brodd? Hva om jeg sier at den kommer fra Iran, og er laget på gerilja-vis av en person som ikke får lov til å lage film? Du er fortsatt forvirret?

Lars von Trier ble lite fornøyd da Jørgen Leth i 2003 gang på gang presenterte upåklagelige fortolkninger av hans egen kortfilm “Det perfekte menneske”, i “De fem benspænd”. Triers spillopper affiserte Leth mindre enn forespeilet, de fungerte snarere mot sin hensikt. Desto mer Leth fikk mot seg, desto bedre ble filmene.

Jeg kan ikke tenke meg at det iranske regimet har reagert stort annerledes på produksjonene til Jafar Panahi. Etter at han i 2010 ble plassert i husarrest, og fikk forbud mot å lage filmer, har han langt ifra kastet inn håndkledet. Trangen til å eksponere absurde sosiale situasjoner i det moderne Iran ble ikke mindre, og istedenfor å la seg kue, valgte Panahi heller å eksponere seg ytterligere ved å rette kameraet mot seg selv.

Han forlot ikke landet, som han ble anmodet om å gjøre, men injiserte seg selv inn i sine filmer, og spisset sin kritikk. Med “This is not a film” var fokuset selve husarresten. Fra hans egen leilighet reflekterte han over å være filmskaper uten muligheten til å lage film (selvsagt ved å lage film). I “Taxi Teheran” har han tatt bilen fatt, og tråkker enda litt hardere på tærne til sensurmaktene, ved å ta publikum med ut i gatene, for å fortelle om Iran.

Kameraene har han montert på dashbordet i en Taxi, kontrollert for hånd når anledningen byr seg. På en rundreise i Teheran blir vi kjent med et knippe passasjerer med diverse problemer, perspektiver og nykker, men mest av alt blir vi kjent med Panahi—rolig reflekterende i førersetet med et lurt smil om munnen.

Onkel Panahi, både bokstavelig og figurativt, som kontrollert manøvrerer både mennesker og situasjoner i en verden hvor alle er påvirket av tiden de lever i, hvor alle følger en rytme fastsatt av det eksterne.

For han har en poetisk rolle. Med sine fortellende blikk, bekymrede miner og skjeve smil danner han en bunden form hvor han er taktangivende. Behersket opplever vi Iran gjennom mennesker som ser til Panahi for hjelp—hvilket han etter beste evne prøver å gi—men mest av alt opplever vi Iran gjennom Panahi, som med iherdig avmålthet observerer. Absurditetene, morsomhetene, og grusomhetene.

De små rommene bringer oss nære innpå aktørene. Vi ser for det meste ansikter og hender, hvilket fører med seg en tilstedeværelse passende tematikken. Tankene går til læremester Kierostami, og hans “Ten” og “Like Someone in Love”, som også hovedsaklig foregår i biler og andre små rom.

I motsetning til Kierostami er Panahi mer leken og ambivalent. Mens førstnevnte har ristet av seg mye av det innarbeidede iranske amalgamet mellom fiksjon og virkelighet, har Panahi beholdt glimtet i øyet, samtidig som han soleklart forteller om et faktisk Iran i 2014.

En kan kanskje lure på hvor langt Panahi klarer å dra strikken, men for øyeblikket er det bare å nyte fruktene av filmatisk sivil ulydighet, for “Taxi Teheran” er hans hittil mest velykkede produksjon som utskudd.