4
Teaterstykke forkledd som film

Tittel:
Den lidenskapelige fiolinisten
Sjanger:
Drama
Varighet:
1 t. 33 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Mathieu Amalric
  • Edouard Baer
  • Maria de Medeiros
  • Golshifteh Farahani
  • Eric Caravaca
  • Jamel Debbouze
Regissør:
Vincent Paronnaud, Marjane Satrapi

“Den lidenskapelige fiolinisten” er akkurat så sær som fransk film pleier å være. Og kanskje enda litt til. 

Historien fortelles uten kronologi. Fiolinisten Nasser Ali Khan (Mathieu Amalric) er deprimert fordi fiolinen hans er ødelagt og fordi han aldri vil klare å finne en erstatning som vil gjøre ham lykkelig. Derfor bestemmer han seg like godt for å dø. Filmen forteller om de åtte påfølgende dagene, og vi får se fra starten hvordan det hele kommer til å ende.

Filmen dreier seg om vanskene med barneoppdragelse, ulykkelig kjærlighet og død. Helsvart, med andre ord. Vi får høre Nasser Ali Khans historie, fra barneårene på streng kostskole med sin bror, til giftemålet med kona han aldri elsket. Vi får se hvordan det går med hans to barn videre i livet, hva som skjedde med hans mor da hun døde og hvordan musikken ble så viktig for ham.

Filmtittelen på fransk og engelsk betyr “Kylling i plumme”, men i Norge har distributøren gått for en lengre og mer pompøs tittel. Den norske tittelen er mer dekkende, for filmen handler om en svært lidenskapelig mann, en typisk kunstnersjel.

Man må være så ærlig og si at denne filmen ikke passer for alle. Den er dyster og sær, men jeg (som i utgangspunktet er glad i fransk film) ser flere gode kvaliteter i den. Den har, på tross av sin mørke historie, glimt i øyet og karakterer som berører.

Scenografien endrer seg kontinuerlig, noe som gjør at filmen ikke har kun ett uttrykk, men mange forskjellige. Regissørene har gjort flere utradisjonelle grep, og når du tror du har fått taket på noe, endrer alt seg igjen. Store deler av filmen minner mer om teaterscener, med kulisser fremfor filmsett og overspilling for å understreke følelser og inntrykk.

Mathieu Amalric har de mest intense øynene man kan tenke seg og greier å spille en veldig krevende rolle med overbevisning. Den øvrige castingen er også god. Franskmenn kan kunsten å spille sære roller. Og kunsten å lage sære filmer, for den saks skyld.