Historien bak terningkastet

Hva er greia med terningkast? De representerer jo tilfeldigheter! Har de egentlig noe i anmeldelser å gjøre? Det er jo helt teit. Og helt genialt.

“Alea iacta est” sa Julius Cæsar da han ledet hæren sin inn i Italia. Han visste nemlig at det ville medføre voldsom borgerkrig. Det hersket ingen tvil. Konklusjonen ville bli blodig, og det var han klar over. Terningen hadde, som han sa, blitt kastet.

To tusen år senere konkluderer et terningkast mye forskjellig. Det konkluderer aromaen til en vin, retorikken til Erna og Jens – og kokkekunsten til C-kjendiser. Terningen er kulturjournalistenes gaffateip. Det vil ikke forundre meg om filmsnakk.no i nær fremtid begynner å bruke terningkast for å bedømme andres terningkast.

Til tross for at nordmenn beskuer terningkast oftere enn vi beskuer vår egen navle, finner man ikke terningkastet i denne forstand andre steder i verden (bortsett fra i Svenska Dagbladet, men det er eid av norske Schibsted). Terningkastet er særnorsk. Andre bruker gjerne stjerner – som de bare har fem av. Eller fire. Eller ti.

Derfor er det påfallende å tenke at terningkastets utgangspunkt også var norsk. Godt tenkt, i så fall. Opphavsbedriften er i høyeste grad norsk, og jeg, som jo er en ivrig forbruker av dette verktøyet, vil rette en takk til pionérinstitusjonen.

Imponerende arbeid, VG. Takk for det.

Fenomenets blomstring har blitt utforsket av Yngve Eknes i hans masteroppgave. Her kommer det fram at VG skrev, den 31. mars 1952:

”Det kan være av interesse å få karakterisert en filmpremiere i en kort, men konsis form.”

Filmen som fikk gjennomgå først var den svenske spillefilmen “Fraskilt”, skriver Eknes. Den fikk en firer, og hele anmeldelsen var til forveksling lik nåtidas anmeldelser.

Og med dette var terningen kastet, som Cæsar hadde uttrykt det hvis han var redaktør. Terningen var riktignok kastet nedfor en lang og snødekt bakke, for dette skulle balle på seg. Men ikke med det første. Helt fram til 80-tallet ble terningen brukt utelukkende til sin opprinnelige oppgave – å karakterisere filmpremierer. Hjertebarnet ventet dessuten til 90-tallet før det flytta hjemmefra. VG var altså den eneste avisa til å bruke terningkastet de første førti åra av dets liv.

Men hvorfor velge terningen? Det finnes jo andre måter å “karakterisere en filmpremiere i en kort, men konsis form”.

Jo, terninger og deres øyne er rett og slett ganske iøyenfallende. Tekst er man nødt til å lese, mens et bilde av en terning trenger man bare å se. Eknes skriver dessuten at VG ville på 50-tallet etablere seg som “landets ledende billedavis”. VG hadde nemlig allerede da åpnet øynene for menneskets basale natur og bildets tiltrekningskraft – gitt at man har det rette motiv. I redaksjonen ble det blant annet påpekt at

”… vi i enda større utstrekning enn i dag [må] benytte pene piker som fotomodeller.”

Pene piker var altså det rette motiv. Og det skulle terningen også vise seg å være.

Terningen er kulturens midtsidepike.

Avslutningsvis vil jeg nevne hvorfor jeg selv er glad i denne seksøyde midtsidepiken:

  1. Vi kjenner henne godt fra vår egen skolegang. Hun har skuffet og motivert oss alle.
  2. Hun er aldri tvetydig. Hun har aldri flere enn seks øyne. Og aldri færre enn ett*.
  3. Ingen andre vil ha henne. Resten av verden ser til stjernene. Pretensiøse folk, ass.

* Vel, hun har stort sett mellom ett og seks øyne. Vær på vakt hvis du spiller Yatzy med Aftenpostens Per Haddal. Terningene hans er ukonvensjonelle.