5
“Terningkast: Dritt”

Tittel:
Inland Empire
Sjanger:
Drama, Thriller
Varighet:
3 t.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Jeremy Irons
  • Laura Dern
Regissør:
David Lynch

Når man ser en film for første gang har man alltid forventninger til den. Det er ikke sånn at man alltid tenker så voldsomt mye over det, men de er der. Jeg hadde en illusjon om at jeg i det minste hadde litt snøring på hva jeg kunne forvente av David Lynch. «Inland Empire» forbløffet meg. For en film!

For å få det overstått, må jeg bare si at 90% av folk vil ha lite utbytte av denne filmen. «Inland Empire» er grensesprengende sær. Tittelen på denne anmeldelsen var min lillesøsters forslag til et terningkast. Selv da hun kom inn til meg, da det bare var ti minutter igjen av filmen, kunne jeg ikke forklare hva den handlet om engang. Men det er ikke det som er poenget. Min mening var at en film er objektivt sett god om den oppfyller de rammene den selv har satt. Det gjør denne.

Hollywood-skuespilleren Nikki Grace (Laura Dern) blir tilbudt sitt livs rolle i refilmatiseringen av en uferdig polsk film. Det viser seg at filmen tilsynelatende er forbannet, og at de polske hovedrolleinnehaverne var blitt myrdet. Det tar ikke lang tid før man, forstyrrende nok, oppdager noen klare paralleller mellom Nikki Grace og karakteren hennes, Susan Blue. Så langt er handlingen temmelig klar, men herfra dukker det opp et par ekstra virkelighetsdimensjoner som omtrent gir deg krampe i hjernen av å prøve å finne ut hvem som er hvem og hva som er ekte. Filmen er lang (3 timer) og handlingen detaljrik. De fleste av detaljene blir heller ikke fulgt opp, om det ikke var nok forvirring. Dette er ikke en film du bare kikker på.

Misforstå meg ikke, jeg mener ikke at dette nødvendigvis er negativt. David Lynch har laget et mørkt, mørkt mesterverk. Musikken er – som alltid – fabelaktig. Skuespillet er strålende, og stemningen – som er det Lynch er aller best på – er briljant.

Jeg ble sulten midt i filmen og gikk for å steke meg noen vegetarnuggeter vi hadde i fryseren. De stekte nuggetene ble helt seige. Min reaksjon? Jeg ble livredd. For seige nuggeter! Meningen med dette var å illustrere at denne filmen sitter skikkelig i deg lenge etterpå.

David Lynch bruker ofte veldig enkle virkemidler for å skape en skummel stemning, hverdagslige ting som ikke er helt som de skal. Det er ingen lik som faller ut av skapene, bare monstercreepy musikk og ting som en malplassert latter, (egentlig veldig lite truende) skikkelser bak et hjørne og knipsing. Å herregud, knipsingen! Jeg har hatt et heller dårlig forhold til knipsing helt siden jeg så “Twin Peaks”.

Mitt tips til deg hvis du har lyst til å se denne: Ikke se den med en venn med begrenset oppmerksomhetsspenn. Ta deg god tid, og ha et åpent sinn. Ikke forvent at du skal forstå alt – dette er en film som skal oppleves, ikke skjønnes. Lykke til!