2
The Rock vs. Richter

Tittel:
San Andreas
Sjanger:
Action, Katastrofe
Varighet:
1 t. 54 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Dwayne Johnson
  • Carla Gugino
  • Alexandra Daddario
  • Paul Giamatti
  • Ioan Gruffudd
Regissør:
Brad Peyton

The Rock – Naturkreftene: 1-0.

Feige lag får en ny definisjon når naturkreftene går ansikt til ansikt mot en menneskehet med Dwayne “The Rock” Johnson i spissen. For naturkreftenes del, altså. All verdens jordskjelv, tsunamier og annen naturdrevet faenskap står sjanseløse igjen når den to meter høye muskelbunten spiller forsvar for USA.

Johnson spiller Ray, en redningshelikopterpilot som daglig redder livet til ulykksalige bilsjåfører og turgåere. Han får imidlertid litt mer å bryne seg på når jordskjelv på toppnivå av Richter-skalaen begynner å ramme San Fransisco & omegn. Attpåtil er både hans eneste gjenlevende datter og ekskone fanget i kaoset. Satt opp mot alt naturen har å by på, må The Rock overse tusenvis av uskyldige sivile for å redde sine egne kjære i tide.

Jada, The Rock er en vaskekte amerikansk helt. En John McClane for det 21. århundre. I alle fall om du trekker fra det meste som gjør John McClane til John McClane. The Rock spiller … tja, The Rock, egentlig. Noe han til gjengjeld er veldig god på. Tross alt har han jo spilt rollen i snart femten år.

Han er imidlertid ingen dramatiker. Det er heller ikke “San Andreas”, selv om den innstendig insisterer på det motsatte. I en film der gigantiske skjelv og bølger danner kø for å utslette menneskeheten, har filmens tre (!) manusforfattere heller forsøkt å sette komplikasjonene ved moderne familieforhold under lupen. Kall det Roland Emmerich-syndromet: “2012” og “The Day After Tomorrow” gikk i nøyaktig samme fella.

Kjære Hollywood: Utforsking av mellommenneskelige forhold i en kald samtid er hva vi har Woody Allen til. Ikke regissøren bak “Cats & Dogs: The Revenge of Kitty Galore”.

Ingen vits i å late som noe annet: “San Andreas” faller selvfølgelig fullstendig sammen som drama. Manuset er en større katastrofe enn noe av det som vises på lerretet. Det blir etter hvert tett mellom brekningene når Ray, ekskona og datteren kjører internkonkurranse i telefonbaserte kjærlighetserklæringer. En sidehistorie om Rays druknede datter, og hans intense frykt for reprise, er heller ikke nok til å maskere “San Andreas” som noe annet enn hva den er: En oppblåst og forutsigbar actionfilm om en like oppblåst og forutsigbar naturkatastrofe – hvis omfang får orkanen Katrina til å fortone seg som en frisk bris. Effektbudsjettet er på størrelse med bruttonasjonalprodukt i Peru, uten at det hindrer rett-til-DVD-eimen å komme snikende.

Verst blir det på slutten, når et herjet amerikansk flagg blåses ut i full prakt av et forsiktig vindkast, og forsikrer Ray m/familie om at alt vil ordne seg. Drit i de hundretalls millionene som har strøket med de siste to timene: Amerika overlever. Og det gjennom patriotismeporno på sitt aller verste.

Ensemblet som spiller ut handlingen i dette shakespearianske eposet er forresten Carla Gugino, smellvakre Alexandra Daddario – introdusert i bikini av åpenbare årsaker – og Paul Giamatti, som hever nok en enkel lønnslipp og likevel blir banens bestemann. Han blir forresten ikke introdusert bikini, av like åpenbare årsaker.

Han blir imidlertid et ufortjent spor av klasse i en film som nærmer seg, tør jeg si det? Ja; katastrofen.