6
Tidenes kinoopplevelse

Tittel:
Avatar
Sjanger:
Action, Eventyr, Science fiction
Varighet:
2 t. 42 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Sam Worthington
  • Zoe Saldana
  • Sigourney Weaver
  • Michelle Rodriguez
  • Stephen Lang
  • Giovanni Ribisi
  • Joel David Moore
Regissør:
James Cameron

Det er ingen tvil. Jeg har sett “Avatar” minst fem ganger nå, og den er og blir enestående.

Det begynte med en lite innbydende trailer. Prosjektet så tåpelig ut, og i særdeleshet disse blå dyra. Jeg husker godt at jeg tenkte “den så ræva ut”. Noen måneder etter kom den på kino.

Og den var alt annet enn tåpelig …

Er du en av dem som formelig fråder i uenighet nå? Fråd i vei. Om du synes “Avatar” er dårlig er du nemlig ikke spesielt godt egnet til å mene noe om film. Røff påstand – ja. Men også noe det er enkelt å stå inne for.

“Avatar” er nemlig alt annet enn dårlig.

Vi kan selvfølgelig trekke fram at filmen tjente inn nesten 2,8 milliarder dollar i billettinntekter. Eller at den er den desidert mest kjøpte bluray-filmen gjennom tidene. Vi kan trekke fram at det tok 17 år å lage den, eller at den ble ansett som et gjennombrudd hva angår filmteknologi. Vi kan også nevne at den ble nominert til Oscar i hele ni kategorier.

Men dette betyr ingenting. Dette er stort sett bare konsekvensene av produktet – ikke årsakene som forklarer hvorfor filmen er bra. Dét skal vi kikke på nå.

Handlingen kjenner de fleste – ikke nødvendigvis fordi alle har sett filmen eller vet hva som skjer, men fordi handlingen er velkjent. Vi har sett den samme i filmer som “Danser med ulver” og “Pocahontas”: Fin fyr finner seg til rette hos et primitivt stammefolk for deretter å kjempe imot sin opprinnelige gjengs usle planer. Enkelt og greit, men akk så vakkert og koselig.

Etter “Avatar” har dette velkjente settet med hendelser blitt voldsomt underkjent. At handlingsforløpet i manges øyne er kliss likt forløpet i nevnte “Danser med ulver” og “Pocahontas” er åpenbart utilgivelig. Og det er faktisk så skandaløst at det slår beina under enhver annen kvalitet filmen besitter. Det ser i hvert fall slik ut på de såkalte fråderne.

Få, om ingen, ser ut til å vurdere hvorfor akkurat denne historien går igjen. Er det liksom en tilfeldighet at et slikt nokså kantete plott dukker opp hvert tiår? Neppe. Jeg kan peke på én sabla god grunn: Historien er bra.

Og det er mildt sagt.

I stedet for å utdype hvorfor den er bra – det ser jeg på som unødvendig – vil jeg heller reise spørsmålet når ble det galt å lage en ny film av en allerede filmatisert historie? Nesten alle historier på film er filmatisert før, selvsagt i ulik grad. Er “World War Z” en drittfilm fordi vi gang på gang har sett zombier ta over verden? Svaret er nei. “World War Z” var en fornyet, sprekere framstilling av zombieapokalypse. På samme måte er “Avatar” en ny, forbedret framstilling av menneskers utallige ugjerninger opp igjennom historien – og blikket er særlig rettet mot hvordan europeere i sin tid valset over Nord- og Sør-Amerika.

En gripende fortelling som gir enhver samvittighetsfull person trang til å skamme seg litt på menneskets vegne.

Det er derfor lett å konkludere med at historien i “Avatar” er bra. Og herved er det også gjort. Men når det er sagt – og det er det som er så fint med “Avatar”: Alt det andre … er enda bedre.

Hvor skal man begynne? Kvalitetene som resulterte i Oscar-statuett, kanskje: Cinematografi, visuelle effekter og art direction. “Avatar” er i grunnen en eneste lang filmtriks-bonanza. Sikkert 97 prosent av bildeinnholdet er juks og fanteri, men hva gjør vel det når man ikke evner å peke det ut? Moderne effektkrevende filmer fungerer stadig vekk som pekelek – de visuelle effektene er ofte så patetiske at statistsavnet, blant mye annet, blir svært tungt.

I “Avatar” er det lett å skjønne hva som er filmtriks. Fordi nesten alt er det. Hadde James Cameron filmet på en ekte Pandora derimot, hadde vi slitt veldig. Effektarbeidet er så forseggjort at alt som selvsagt er uekte, paradoksalt nok ser svært ekte ut. Bare én gang opplevde jeg at det glapp litt – i tilfellene der Na’vi-folket er i berøring med mennesker. Men da følger jeg nøye med også.

Det er vanskelig å si hvordan en cinematograf jobber med en slik film, men bildene – om de i det hele tatt er fotografert – er slående vakre. Akkompagnert av James Horners treffende soundtrack skapes filmkunst vi ikke har sett verken før eller siden.  Ja – og om du klager på “unødvendig 3D” i dette tilfellet er du helt på villspor. Gitt at det ene øyet ditt ikke fungerer – da er du sikkert inne på noe.

Vi kan til slutt også nevne James Camerons regi og manus. Enkelte linjer, slik som skurkens “I want this mission high and tight. I wanna be home for dinner,” er kanskje ikke et mesterverk. Men selv disse linjene utføres godt. Ethvert utsagn, enhver formulering og samtlige gråtesekvenser er gjort svært godt. Det er kanskje litt vanskelig å skjønne, men når folk griner intenst utbasunerer man ofte kleine lyder. At en film i ny og ne, slik som “Avatar”, satser på realistisk hulking og ikke sjarmerende gråt, er et soleklart pluss i min marg.

Men … nå er margen full.

Om du stadig er av den oppfatning at “Avatar” er en begredelig film har jeg to ting å si til deg: 1) Kjøp deg en smekke. 2) Og forklar meg gjerne hva som gjør den så dårlig. Jeg venter i spenning på argumentasjonen.