3
Tidvis morsom politiduo

Tittel:
The Heat
Sjanger:
Komedie
Varighet:
1 t. 57 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Sandra Bullock
  • Melissa McCarthy
  • Demian Bichir
  • Marlon Wayans
  • Michael Rapaport
Regissør:
Paul Feig

Enkelte filmer lages fordi man har en god historie å fortelle. Andre lages fordi en viss skuespillerinne er stor for tida. I dobbelt betydning.

Skuespillerinna det er snakk om er selvfølgelig Melissa McCarthy. Filmen er “The Heat”. Her forestiller McCarthy en politibetjent mens motskuespiller Sandra Bullock overbeviser i større grad som FBI-agent. De er nemlig rake motsetninger. Og de er partnere. Og det er typisk.

Regelrytter og FBI-agent Sarah Ashburn (Bullock) må samarbeide med den lokale, brautende politibetjenten Shannon Mullins (McCarthy) for å fakke en narkobaron. Men for oss publikummere er ikke narkobaronen målet; veien dit er målet i seg selv. Dette er jo en komedie.

Men er denne veien noe morsom? Politibetjent Mullins gjør ikke en spesielt god jobb som politi. I løpet av filmen er hun ganske sikkert den som begår flest lovbrudd. Hun er også voldsomt vulgær. Vulgære utbrudd kommer så jevnt og trutt at Murphys lov bør nevnes: Det som kan bli morsomt, vil bli morsomt hvis man bare prøver nok ganger. Bannskapen blir altså iblant ganske morsom. Tilfeldigvis.

Det skal også sies at McCarthy klarer å levere denne bannskapen og surmulinga på en grasiøst grinete måte. Hennes glimt i øyet skapes av det totale fravær av glimt i øyet. Det funker ganske bra. Mullins havner en sjelden gang iblant i det sentimentale hjørnet, og dette skaper en ålreit kontrast til hennes røffe ytre.

Sandra Bullock er hennes vanlige jeg og kler som alltid en politiuniform. Til forskjell fra tidligere roller er Ashburn mindre sosialt begavet og ikke spesielt godt likt blant menn. Hun er visstnok en nerd. Men jeg klarer ikke å tro at en nerd kan se ut som Sandra Bullock. Hun overbeviser ikke helt, med andre ord.

I løpet av filmens første minutt lot jeg meg lure. Musikken, byen sett fra fugleperspektiv, skrifttypen på den innledende rulleteksten – alt la opp til en filmopplevelse ala Starsky & Hutch. Men nei. Stilistisk ble dette en smørje av usammenhengende musikk som ikke visste helt hvor den skulle.

Men den visste å være litt morsom.

Share Button