4
Treffsikker spionkomedie

Tittel:
Spy
Sjanger:
Action, Komedie
Varighet:
2 t.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Melissa McCarthy
  • Rose Byrne
  • Jude Law
  • Jason Statham
  • Miranda Hart
Regissør:
Paul Feig

“Spy” kunne lett endt opp som to timer med “haha-det-er-morsomt-fordi-hun-er-tjukk”-humor. Det holder filmen seg heldigvis for god for. 

Susan Cooper (Melissa McCarthy) er en CIA-analytiker som hjelper superagenten Bradley Fine (Jude Law), når han er ute i felten. Cooper er flink med det hun driver med, men samtidig klumsete og tilbaketrukken utenfor jobben. Men da Fine forsvinner på et oppdrag, en bombe havner på ville veier og alle CIAs agenter blir avslørt, må CIA sende inn noen terroristene ikke kjenner. Hvem andre enn Susan Cooper?

For å få det unna med en gang: “Spy” er ganske morsom, og en overraskende god film. Undertegnede fryktet veldig at dette kom til å bli to timer med “se-så-tjukk-McCarthy-er” og “er-ikke-det-sykt-funny?”. Det er filmen heldigvis befriende fri for. Jeg tror faktisk ikke det er noen fat-jokes på McCarthys bekostning i filmen. Det er scener der McCarthy viser seg å være overraskende fysisk kompetent, som sikkert vil være morsomt for amøber som syntes overvektige mennesker er morsomme uansett hva, men det får være på dem. Det er “Spy” heldigvis for smart for, om det er lov å si om en Melissa McCarthy-komedie.

Fordi hva er poenget med billige feite-vitser, når du har en så fantastisk bikarakter- og skuespillerbesetning som “Spy” har. McCarthy gjør en av sine bedre roller, der hun på mange måter oppsummerer sin karriere hittil. Hennes mange alter ego i filmen viser forskjellige fasetter av hennes komiske talenter, og hun er som regel sjarmerende, og ikke irriterende. Absolutt et pluss. Rose Byrne som har utviklet seg fra å være en habil, eyecandy-skuespillerinne til en genuint morsom filmkomiker, noe vi sist så i “Bad Neighbours”. Byrne treffer akkurat den riktige sardoniske tonen som iskald terroristprinsesse som hele tiden er skeptisk til Cooper.

Jude Law behandler sin rolle som hans Bond-auditiontape. Bradley Fine er Roger Moore-Bond, smooth as fuck, med lite substans. Law er også overraskende habil i actionscener og utøver en kroppskontroll og fremviser koreografi vanligvis reservert til actionstjerner.

Noe som bringer oss til filmens MVP, Jason Statham. Han har aldri helt hatt en så komisk rolle før, dog han definitivt har vist evner til det i filmer som “Snatch”, “Crank” og tildels “Transporter 2”, selv om vi er usikre på om det helt var intensjonen der. Grunnen til at Statham funker så bra her er fordi hele karakteren hans er en herlig subversjon og satire over alt vi forbinder med “Stat-ern”. Det er en sann glede å høre alle hans spionhistorier, også se han i aksjon etterpå. Uten å avsløre for mye, så er det en viss dissonans mellom hans ord og handlinger.

Til tross for alle disse gledene, sliter “Spy” med lengden. Komedier sliter ofte etter 100-minuttersmerket, og “Spy” er intet unntak. Når plottet tar over, blir vitsene svakere, og en viss glede forsvinner og tretthet synker inn. Det hjelper heller ikke at “Spy” som så mange andre actionkomedier, ikke helt tar actiondelen på alvor. Det er en uengasjert finale som involverer skurker og helikoptre (som alltid) som bare føles slitent og oppbrukt, og bringer lite nytt til klisjeen.

Uansett så er “Spy” absolutt en verdig komedie vel verdt en kinobillett, med en skuespillerbesetning der alle treffer blink.