5
Treffsikker

Tittel:
Jason Bourne
Sjanger:
Action, Thriller
Varighet:
2 t. 3 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Matt Damon
  • Julia Stiles
  • Alicia Vikander
  • Tommy Lee jones
  • Vincent Cassel
Regissør:
Paul Greengrass

Det er som om Bourne aldri har vært borte.

Åtte år (og den litt undervurderte spin-offen “The Bourne Legacy”) har kommet og gått siden sist Jason Bourne tok livet av noen på film. Siden den gang har spørsmålene haglet om hvorvidt Matt Damon kunne tenke seg et ekstranummer som rollen han var “Bourne to play” (huff, journ.anm.) Svaret var åpenbart ja.

Spørsmålet nå er hvor lurt det var. Med den første trilogien sto Damon i front for en spionserie så raff og trendsettende at selv James Bond måtte inn på rehabilitering. Damon og “Supremacy/Ultimatum”-regissør Paul Greengrass har kort fortalt alt å tape på en fjerde film.Heldigvis har de tatt sjansen.

Jason Bourne har fått tilbake hukommelsen, og lever i skjul for amerikanske myndigheter, som fortsatt er bitre på avsløringen av de lysskye CIA-programmene Blackbriar og Treadstone. Men når Bourne får nyss om at CIA på ny er i gang med samlebåndsproduksjon av menneskelige drapsmaskiner, tvinges han ut av skyggene. Ytterligere intensiv får han av at det nye programmet, Iron Hand, har tilknytning til hans avdøde far.

“Jason Bourne” er definitivt den svakeste i serien så langt. Som actionfilm med fødselsår 2016 skal det likevel godt gjøres å finne noe i nærheten tilsvarende. “Jason Bourne” er en adrenalindrevet knyttneve rettet mot sanseapparatet, som hamrer løs til man trygler om nåde. Ikke at denne sementblanderen for nervesystemet har noen planer om å ettergi forespørselen. Det er som om serien aldri har vært borte: Filmen hopper rett inn i den samme rå og håndholdte stilen den var fanebærer for sist gang. Tematikken er igjen spunnet rundt Bournes identitet og kvaler ved eget virke, ispedd en moralsk floke eller to om overvåkingssamfunnet og moralsk forfall hos dem som er satt til å opprettholde den. Bournes anger og selvforakt får også langt mer plass å boltre seg på enn tidligere.

Damon og Greengrass lovte dyrt og hellig at de ikke ville lage en fjerde “Bourne” med mindre de hadde noe spektakulært å fortelle. Det løftet har de brutt. Det er lite i “Jason Bourne” som serien ikke har vært innom før. Ikke dermed sagt at det ikke er noe å hente i “Bourne” ekvivalenten til en “best of”-plate. Det skal en god porsjon kynisme til for å ikke dra på smilebåndet over hva man nettopp har opplevd når Mobys “Extreme Ways” tradisjonen tro setter i gang mot rulleteksten. Fansen vil i alle fall føle seg truffet. Rett i hjertet.

Rulleteksten har for øvrig upåklagelig timing. To timer med «shaky-cam»-action akkompagnert av innklippsbilder fra CIAs høyteknologiske overvåkingssenter, der de høye herrer bjeffer ordre og får ord som “affirmative” og “copy that” i retur, grenser etter hvert til det parodiske. Filmens klimaks er også minst 30 bilkrasj for langt, og blir mer en slags forbruksfest for budsjettkroner til overs enn et verdig punktum på en intens og tettpakket thriller.

Men ja: Bourne er tilbake. Og nok en gang viser Damon actionfilmer generelt, og James Bond spesielt, hvor skapet skal stå. Forrige gang svarte Bond med “Casino Royale”. Hvis Jason Bourne igjen kan være ledestjerne i en liknende renessanse for spionsjangeren, har Damon og Greengrass’ sjansespill fått stor gevinst.