3
Treg i avtrekkeren

Tittel:
Dawn Rider
Sjanger:
Western
Varighet:
1 t. 30 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Christian Slater
  • Donald Sutherland
  • Lochlyn Munro
  • Jill Hennessy
Regissør:
Terry Miles

Følgende frase, som ei dame bruker for å skjelle ut sin egen bror i westernfilmen “Dawn Rider”, oppsummerer i grunn alt: “You’re a son of a bitch”. Lite gjennomtenkt, men litt morsomt lell.

Med Quentin Tarantinos “Django Unchained” i desember, samt høybudsjettsfilmen “The Lone Ranger” i 2013 kan det se ut til at Hollywood gjør et ærlig forsøk på å revitalisere en sakte døende western-sjanger. Joda, vi har hatt storfilmer satt i et western-univers, som eksempelvis “The Assasination of Jesse James by the Coward Robert Ford” og “Cowboy & Aliens”, hvorav førsnevnte var mer et karakterdrama og sistnevnte var tøys fra ende til annen.

Men jeg snakker om vaskeekte spaghettiwestern. Pistoldueller og skittent kortspill. Derfor hadde jeg et ørlite håp om at “Dawn Rider”-regissør, Terry Miles, skulle by på en smakebit av søtsakene i vente. Den gang ei. For hva kan vi egentlig forvente av vaskeekte kvalitet fra en mann som tidligere har samlet “Stone Cold” Steve Austin og Danny Trejo i en og samme actionfilm.

“Dawn Rider” (som for øvrig er lite på hesteryggen) følger fotsporene til John Mason (Christian Slater), som lever i grenseland av loven. Han blir jaktet av en særdeles skjeggete dusørjeger (Donald Sutherland) og bestemmer seg for å returnere til hjembyen. Her blir faren hans blir drept under et ran, av røverbanden kalt “Dos Eques”. Mason blir snurt og tar saken i egne hender. Selvfølgelig.

Den første timen utvikler filmen seg uhorvelig sakte, samtidig som den virker noe ustrukturert i klippingen. Enkelte scener kommer litt brått på, mens andre er regelrett malplassert. Karakterene blir utbrodert så tregt at jeg ikke bryr meg stort mer om dem enn en gjennomsnittlig postleveranse. Synd, da jeg sanser at noe er verdt å huke tak i her.

Og det fikk jeg rett i. Da “Dawn Rider” rundet runden på uret og gyvet løs på oppløpssiden ble det riktig så interessant. Terry Miles fikk muligens en skotupp i ræva og skrudde opp tempoet som konsekvens. Alt fra skuddveksling og dynamitt til forræderi og en kjærkommen plottvist klemmes ut av den siste halvtimen, som gjør at jeg i 30 gøyale minutter er oppriktig engasjert.

Men brorparten av “Dawn Rider” blir for kjedelig. Christian Slater gjør en grei figur, men jeg synes han ser for snill ut til å være “bad ass”-cowboy. Han lirer av seg en og annen klisjepreget one-liner, som funker og faller om hverandre. Filmens beste skuespillerprestasjon leveres av Jill Hennessy i rollen som Sarah. Hun fremstår som en røff og slibrig kvinne med forkjærlighet for skytevåpen, og hun gjør det troverdig.

“Dawn Rider” skal også ha kudos for å være tro mot sin tid. Til tross for å være en lavbudsjettsproduksjon klarer filmen å servere en autentisk opplevelse. Både klær og bygninger virker nøye planlagt, hvilket gjør at jeg aldri ramler ut av cowboy-illusjonen.

Jeg tror til syvende og sist min begeistring for Christians Slaters bidrag til 90-tallets actionorgie, med “Broken Arrow” og “Hard Rain”, har gjort meg smått blind på fyren. Det samme med hans innsats i krimklassikeren “True Romance”. Av den grunn har jeg bare hatt sansen for mannen. Men la oss nå være ærlige. Det er lenge siden Slater har vært med i en genuint bra film. Og “Dawn Rider” føyer seg inn i rekken av middelmådigheter som bærer Slaters navn på plakaten.

Slippes på leiemarkedet denne uka.

Share Button