4
Tunga rett i munnen!

Tittel:
Source Code
Sjanger:
Action, Thriller, Science fiction
Varighet:
1 t. 33 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Jake Gyllenhaal
  • Michelle Monaghan
  • Vera Farmiga
  • Jeffrey Wright
Regissør:
Duncan Jones

Åtte minutter til å redde Chicago. Det er rammene Jake Gyllenhaals rollefigur får i “Source Code”. Heldigvis får han de samme åtte minuttene gang på gang.

Det er i grunnen vanskelig å forklare hva som skjer i denne filmen. Kvantefysikk er ikke min sterkeste side. Men på et forståelig plan kan jeg fortelle at kaptein Colter Stevens får i oppdrag å finne ut mest mulig om en terrorhandling – som allerede har skjedd. Bare at han blir sendt tilbake til de åtte minuttene før det skjedde. Tunga rett i munn her nå! At han ikke finner ut allverdens i løpet av de åtte minuttene, er til en viss grad uproblematisk. Han kan nemlig bli sendt tilbake gang på gang.

Og så var det den vakre kvinnen da. Jo flere åtteminuttere på toget – jo mer tilfreds blir han kvinnen som sitter foran ham. En kvinne som døde i togeksplosjonen tidligere samme dag …

Cpt. Colter Stevens forsøker derfor å redde kvinnen, samt finne ut hvem terroristen bak togeksplosjonen er. Og det hele blir noe ekperimentelt.

Noen ganger, spesielt innen sci-fi, må man forsøke å godta filmskaperens fysiske rammeverk. Enten det lyder helsprøtt eller svært naturlig. Jeg kan nemlig ikke etterprøve sannsynligheten for at scenarioet i “Source Code” kunne vært. En professor i kvantefysikk kunne kanskje gjort det. Derfor må jeg forsøke å godkjenne filmskaperens premisser, basert på min kompetanse.

I “Inception” gjøres premissene noe tydeligere. Leonardo DiCaprios rollefigur forteller om ting vi kjenner oss igjen i. Dermed er det forholdsvis lett å godta historien. I “Matrix” er det noe annerledes. Vi kjenner oss ikke spesielt igjen, men kan heller ikke føle oss hundre prosent trygge på at vi faktisk ikke er dataprogrammer. Enkelt å forholde seg til, med andre ord.

I “Source Code” er premissene utydelige. Eller hvert fall vanskelige. Det gjør filmen svært interessant, men også noe skadelidende for dem som måtte ønske å forstå rubbel og bit.

På et litt overfladisk plan kan vi likevel trekke fram en gjennomgående ålreit grad av spenning, fine skuespillprestasjoner av Jake Gyllenhaal og filmatiske grep vi ikke ser hver eneste dag. David Bowies sønn og filmens regissør, Duncan Jones, har utvilsomt laget et bemerkelsesverdig verk. Jeg er imidlertid ikke i stand til å kalle det et mesterverk.