3
Tvers igjennom ubehagelig

Tittel:
Only God Forgives
Sjanger:
Drama, Thriller
Varighet:
1 t. 30 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Ryan Gosling
  • Kristin Scott Thomas
  • Vithaya Pansringarm
Regissør:
Nicolas Winding Refn

“Drive”-regissør Nicolas Winding Refn er tilbake på sitt mest kompromissløse. Dessverre.

Kompromisser. Filmbransjen er åpenbart stappet av dem. I hvert fall i Hollywood. Men når enkelte filmskapere gis muligheten til å være sin egen sjef – ja, da hender det vi får tilbake i gull. Men ikke alltid. “Only God Forgives” likner mest på bronse, men er nok i beste fall et stykke pent spikket teak – uten interessant tekstur.

Nicolas Winding Refn er nemlig spesiell. Det viste han med “Valhalla Rising” i 2009, og med “Only God Forgives” setter han to streker under faktumet. Enkelte filmkritikere fantaserer seg sikkert fram til egne svar på Refns ustilte spørsmål og konkluderer med at han vet hva han holder på med. Jeg tør påstå han er best når noen har ham i bånd.

Hans største suksess, “Drive”, var nemlig ingen kompromissløs affære. Der møttes Refn og Hollywood på halvveien og resultatet vekket udelt begeistring. Finfin dramaturgi, visuelle effekter man tror på og helt rå musikk. Og takket være suksessen fikk Refn nå boltre seg fritt, og attpåtil fikk han med seg Ryan Gosling nok en gang.

Dermed ligger alt til rette for horder med skuffa kinogjengere. Her er det nemlig flere blåveiser enn det er sjekkereplikker. Og stemningen er alt annet enn “Crazy, Stupid, Love”-ish. Vi snakker rake motsetningen, og litt til. Bare for å si noe om hvor lista ligger: Vi får omhyggelig skildret en fruktknivs vei fra eplefatet og inn i øynene på et lite snakkesalig torturoffer.

Vel – tilbake til teakens tekstur. Ryan Gosling befinner seg i Bangkok sammen med broren. Når sistnevnte voldtar og dreper en 16 år gammel jente begynner handlingen å ta form. Og deretter er det egentlig bare hevn, masse blod, forstyrrende soundtrack og gyselige tapeter.

Og det er egentlig aldri veldig interessant.

I motsetning til “Valhalla Rising” er det heldigvis mulig å følge handlingen. Vi hopper og spretter litt mellom virkelighet og drømmeland, men det er vel aldri mer problematisk enn det er guffent.

Skal vi trekke fram filmens hyggeligere sider? Ja, OK. Bildene er fine – de gir “den rette” stemningen takket være naturlige lyskilder og eksotiske locations. Brutaliteten er selvsagt bra, for den gir meg den ekle følelsen Refn elsker å prakke på seerne sine. Muligens et billig triks for å bli husket, men likevel.

Her og der finnes scener som er tilnærmet deilige – når utsnittet kunne hengt på kunstgalleri, musikken innehar et snev av rytme og du tror du vet hva som kommer.

Men dét er ikke nok. Ikke når helheten er så … lei.