5
Ubestridelige Payne slår til igjen

Tittel:
Nebraska
Sjanger:
Drama, Komedie
Varighet:
1 t. 55 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Bruce Dern
  • Will Forte
  • June Squibb
  • Bob Odenkirk
  • Stacy Keach
Regissør:
Alexander Payne

Alexander Payne kan sitt fag. Han er faktisk en mester i det.

Og med “Nebraska” befester han sin posisjon som en av vår tids mest kompetente historiefortellere. I hvert fall når det gjelder de små historiene med tørr brodd.

Denne gangen forteller han historien om Woody (mesterlig spilt av Bruce Dern) som tror han har vunnet 1 million dollar. Den eneste lille haken er at Woody må komme seg et stykke på vei for å hente disse pengene. Woody er gammel, med skrantende generell helse – ja, førerkorter er for eksempel inndratt – så han bestemmer seg for å gå den lange veien.

Ved flere anledninger blir Woody hentet av både sønnen David (Will Forte) og politiet, uten at Woody gir opp. Han er så innbitt på å hente sin million at David ikke ser noen utvei enn å kjøre ham dit.

Sånt knyttes det bånd av – verdig seks Oscar-nominasjoner.

Payne har prikket inn storformen ved å kutte bort de helt store navnene og den helt store produksjonen. Til og med fargene er borte. Han vinker pent farvel til “The Descendants” i bakspeilet, og ser fremover med skumle hensikter. Om “Nebraska” er et forvarsel på retningen Alexander Payne ønsker å ta i fremtiden, vil jeg tro at mannen blir fast inventar på Academy Awards ved hver eneste nye film han kommer med. “The Descendants” var en av de desidert beste filmene for to år siden, og “Nebraska” er en av årets beste filmopplevelser. For en CV den mannen er i ferd med å bygge opp!

Du legger lista innmari høyt, Payne. Og du takler det, din gale mann. Hver bidige gang.

Det er et forbaska klokt trekk å kjøre sort-hvitt hele filme. Det setter en kjedelig, kald og monoton ramme rundt livet til Woody – hvis liv er likedan. Payne vet hva han gjør. Det er ingen vits i å male med storslåtte penselstrøk. Han holder heller godt fast i kullstiften og gjør det enkelt. Og kullstiften er det perfekte instrumentet for å fortelle hvor kjedelig livet kan være. Fargeløst og ofte altfor monotont. Det skjer sjeldent spektakulære ting hos den vanlige mannen i gata, og slik realisme er Payne dyktig på å få frem både foran og bak kamera. Filmen er i tillegg foruten de store høydepunktene, og sånn er livet. Stort sett.

Husk – Payne vet han gjør. Det finnes ikke mange som gjør slik relasjonsrealisme bedre enn ham.

For å oppsummere: Gud bedre, hvor befriende det er å se en film som tar bort alle lagene med tilsminket realitet! Mer av dette, og – selvfølgelig – mer av Alexander Payne, takk!

Share Button