2
Ugrasiøst

Tittel:
Grace of Monaco
Sjanger:
Biografi, Drama, Romantikk
Varighet:
1 t. 43 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Nicole Kidman
  • Tim Roth
  • Frank Langella
Regissør:
Olivier Dahan

“Grace of Monaco” er ikke så mye å skryte av. Men den er i alle fall pretensiøs. Og intetsigende.

Grace Kelly var Hollywood-skuespilleren som klarte å vinne hjertet til fyrsten av Monaco, Rainier III. Sånn var det i hvert fall i virkeligheten. Flere paralleller til virkeligheten skal man være litt forsiktig med å dra. I filmen er det sånn at Grace (Nicole Kidman) ikke opptrer som en ekte prinsesse skal, med sin amerikanske væremåte og attpåtil et ønske om å fortsette å jobbe i Hollywood. Det setter Monaco og Rainier (Tom Roth) i dårlig lys. Samtidig vil Frankrike gjerne fjerne Monacos suverenitet ved å skattlegge dem. Frankrike og president Charles de Gaulle er altså skurker.

Filmens virkelighetsfjerne tendenser gjør at det blir vanskelig å forholde seg til sjangerkonvensjoner. Filmen kan muligens kalles en kanskje-biografi.

“Dette er ikke en biografi,” sier produsentene. “Det er jo fiksjon!”

“Dette er en kjempedårlig biografi,” sier fyrstehuset i Monaco. “Det er jo fiksjon!”

Dermed er det tryggest å anse filmen som noe de fleste enes om: Fiksjon. Men det er kanskje en litt uheldig konklusjon for produsentene, for fiksjonelle personer forventes ikke å ha så teite samtaler som her.

“Do you believe in fairytales?”

“No, I believe in happy endings.”

Eh. OK.

Oppdikta folk holder heller ikke så kleine taler som Grace lirer ut av seg mot slutten – som et siste forsøk på å redde Monacos suverenitet. Og filmens helhet.

Rainier, spilt av en statisk Tim Roth, mener at damer helst burde være stille. Dette gjenspeiler riktignok ikke nåtidas normer, men publikum er kanskje enige likevel: Rainier sine statlige affærer er ganske mye mer spennende enn Grace sine personlige problemer. Dette til tross for at filmen prøver å få oss til å heie på en mann som nekter å skattlegge bedrifter for å redde sykehus og skoler. Regissør Olivier Dahan og manusforfatter Arash Amel må ta på seg skylda. Kidman gjorde forhåpentligvis så godt hun kunne.

Uperfekt filmarbeid understrekes stadig av pompøs musikk som ikke gjør stort annet enn å vise hvor pretensiøst hele prosjektet var.