6
Under maska på jihadister

Tittel:
Timbuktu
Sjanger:
Drama
Varighet:
1 t. 37 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Ibrahim Ahmed
  • Abel Jafri
  • Toulou Kiki
  • Layla Walet Mohamed
  • Mehdi A.G. Mohamed
Regissør:
Abderrahmane Sissako

Det er ikke mange filmer som går under huden på militante jihadister. “Timbuktu” gjør heller ikke det. Men den går under maska deres i alle fall – og det gjør den mesterlig.

I 2012 ble Timbuktu overtatt av jihadister som sørget for at relativt greie tilstander ble betydelig verre. “Policie Islamique” innfører sharia-lover, og innbyggerne anser disse som like rasjonelle som vaksinemotstand. Men jihadistene møter ikke sterk motstand. Det som møter dem er derimot en likegyldighet som kanskje provoserer enda mer. Inntrengerne er tufser, de. Ikke mer eller mindre.

Utenfor byen bor pappa Kidane (Ibrahim Ahmed), mamma Satima (Toulou Kiki) og dattera Toya (Layla Walet Mohamed) i teltet sitt. De har samme forhold til jihadistene som folk flest har til en klein postmann. Ellers er de gjetere og har det ganske så trivelig. De har en viss respekt for de islamistiske nykommerne, men ikke mer enn den respekten nordmenn har for flått; de er stygge og påtrengende, men med noen forholdsregler går det helt greit. Filmen dreier seg rundt disse tre samtidig som samfunnet blir helhetlig skildret.

“Timbuktu” tydeliggjør kontrasten mellom den jevne muslim og ujevne islamist på en original og ærlig måte uten at noen blir karikert. Regissør og manusforfatter Abderrahmane Sissako beskriver ikke jihadistene. Han bare viser dem frem så de kan beskrive seg selv. Fordommer har han til en viss grad lagt fra seg – men det betyr ikke at de stilles i et godt lys, altså. Slettes ikke. De er og forblir tufser. Det blir understreket av den lokale vismannen.

Enkelte teologisamtaler mellom lokale innbyggere og jihadister er veldig gode. Sistnevnte stiller naturligvis ikke med sterkt intellektuelt skyts, men det er likevel spennende å høre hva det er de har å si. Manusforfatteren er trolig ikke jihadist selv, men likevel får vi høre jihadister som faktisk har mer på hjertet enn bare allahu akbaaaar og kraftige smell. Det føles friskt.

Selve Timbuktu ser flott ut. Byen Tatooine i “Star Wars”-universet må nesten gå og legge seg. Bildene er herlige. Selv om sand er den mest iøyenfallende kulissen, er filmen fargerik og livlig – mye takket være de ukrenkelig eksentriske innbyggerne. Musikk setter også farge på lerretet, og da spesielt den som innbyggerne selv byr på. Jihadistene er fargenes rake motsetning.

Det må likevel sies at “Timbuktu” er rå. Kontrasten mellom improvisert sangstund og improvisert steining treffer deg i fleisen som en … ja – en stein. Og det gjør vondt. Råskapen definerer likevel ikke filmen. Råskapen definerer heller ikke jihadistene. Irrasjonalitet definerer dem, men filmen selv er både rasjonell og relevant.

Den er kanskje så aktuell nå som den noensinne kommer til å være. Nå eller aldri, dere.