3
Undervurderer seerne

Tittel:
Glassdukkene
Sjanger:
Krim, Thriller
Varighet:
1 t. 32 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Stig Henrik Hoff
  • Lena Kristin Ellingsen
  • Anders Dahlberg
  • Henrik Mestad
  • Anja Saiva B. Björnstad
  • Trond Fausa Aurvåg
Regissør:
Nils Gaup

Nå er det straks påske, og hva er vel bedre i påska enn erketypisk krim som tar hensyn til at du har ferie? Ingen har vel lyst til å sitte og tenke i ferien.

Det går en tynn linje mellom det å fiske og det å stå ved vannkanten og se ut som en idiot, var det én som sa en gang. Likeledes går det en tynn linje mellom det å se på “Glassdukkene” og det å sitte i salen og føle seg behandla som en idiot.

Ei ung dame blir kidnappa i Tromsø. Sjefsetterforsker Aslak Eira (Stig Henrik Hoff) må avbryte fiskeferien med sønnen for å dra og oppklare det. Mer er det egentlig ikke å si. Jo, offeret hadde noe tilknytning til en sex-nettside. Utviklinga herfra er så forutsigbar at … atte hjælp. Og skurken er så dum og klønete at han nærmest er realistisk. Det er kjedelig, det.

Publikum rekker å mistenke en håndfull folk for ugjerninga, men mistanken skapes stort sett bare av dyster musikk i møte med disse. Den overfladiske mistanken hadde kunnet blitt skapt like godt hvis alle sammen var spilt av Peter Stormare.

Stig Henrik Hoff makter å spille en akkurat passe tøff etterforsker som også er alenefar med samiske aner. Likevel er han ufattelig mye tøffere enn resten av filmen.

Aslak Eira har en kollega. Hun heter Kine Berger (Lena Kristin Ellingsen). Det er ganske åpenbart at hun og rollefiguren Aslak liksom skulle hatt et dynamisk, interessant forhold som spilte på kontraster og gjensidig spydighet eller noe sånt. Kanskje det er sånn i boka. I filmen fyller hun bare damekvota. Hurra.

Denne filmens store svakhet er boka den er basert på. Jeg har ikke lest den, så den kan for alt jeg veit være god. Men denne filmen er like god reklame som Telenors siste skrik.

Manuset er altså ikke mye å spille på, men andre faktorer sitter passe godt. Skuespillerne er fine (spesielt Trond Fausa Aurvåg), regien er god og Tromsø er jo Nordens Paris.

Så langt høres dette kanskje ut som slakt. Men ingressen var faktisk ikke helt ironisk. Det er ålreit å slippe å tenke.

Share Button