2
Unødvendig gnål

Tittel:
Joyful Noise
Sjanger:
Komedie, Musikal
Varighet:
1 t. 58 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Queen Latifah
  • Dolly Parton
  • Keke Palmer
  • Jeremy Jordan
Regissør:
Todd Graff

Å se “Joyful Noise” er som å tisse på seg. Først er det varmt og godt, men så klør det og gjør vondt.

Todd Graff har laget familiefilm om noe han kan godt. Musikk. Med sine mange år som skuespiller og musiker skulle man tro at han og rollebesetningen kunne skape skikkelig feelgood-magi. Men her blir det langt mellom både latterkulene og frysningene.

Vi Rose Hill (Queen Latifa) er en korleder som med sitt strenge konservative grep får koret sitt helt til regionfinalen i “Joyful Noise”-konkurransen hvert år – uten å vinne. Hennes tilsynelatende eneste venninne, men også bitre uvenn, G. G. Sparrow (Dolly Parton) er på flere måter litt rundere i kantene og prøver forgjeves å få Vi Rose til å løsne opp litt (rasemessig et temmelig utradisjonelt scenario …). Når Sparrows barnebarn (Jeremy Jordan) kommer til by’n forandrer likevel Hills liv seg fullstendig.

Skuespillerne skal ha skryt – de spiller så godt det lar seg gjøre, selv de uten mye erfaring. (Jeremy Jordan har akkurat like lite erfaring som det virker som.) Det er bare det at manuset simpelthen er dårlig. Annenhver replikk er et ordtak, dialogene er banale, rollene er billige stereotyper og blir liksom aldri viktige – de er heller bokser man kan ticke av på en sjekkliste (autistisk bror, vakker søster, skilt mor, bitter bad-guy, tradisjonell prest og så videre …). Graff er ikke veldig modig – det virker som han helst vil skrive ting han har sett før. Han tar lite sjanser og det føles som han kjører på den trygge landeveien, selv når det har blitt bygd ny motorvei rett ved siden av.

Støtt og stadig stopper jeg nemlig opp og tenker “denne scenen så jeg da for ti minutter siden?” og sånn holdes det på gjennom det hele. Før jeg vet ord av det, har den tynneste, spinkleste filmen jeg har sett siden Showgirls (1995) slutta, og det blir plutselig uklart hva den handlet om. Kor? Kristendom? Puberteten? Mensen?

Dolly Parton og Queen Latifah er de eneste grunnene til at deler av filmen er verdt å se. Dolly er tross alderen en super sanger, og man skjønner fort at fjeset er fylt med mer selvironi enn botox. Queen Latifah er som alltid overbevisende – hun tror på alt hun sier og gjør, og hun klarer å fargelegge en ellers ensformig karakter. Duoen klarer til og med å dekke over litt av filmens ungdommelige mangel på sannhet.

Verden trenger virkelig ikke Todd Graffs filmer. Samtidig må jeg si det var eksotisk å se en film der det for en gangs skyld ikke stilles spørsmålstegn ved Gud. I “Joyful Noise” er man bare kristen, der. Det er forfriskende. På en smertelig gammeldags måte.