4
Upolert panserporno

Tittel:
Need for Speed
Sjanger:
Action
Varighet:
2 t. 10 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Aaron Paul
  • Dominic Cooper
  • Imogen Poots
  • Michael Keaton
  • Scott Mescudi
  • Rami Malek
Regissør:
Scott Waugh

Autentisk bilgalskap i “Need for Speed”.

Dette er noe så sjeldent som en spill-til-film-adapsjon det er knyttet forventninger til. Ikke fordi bilkonseptet i seg selv er så heidundranes spennende, men fordi narkoforhandler-yndlingen Aaron Paul er å finne i sin første filmhovedrolle etter gigasuksessen “Breaking Bad”. Men dessverre – Jessie … unnskyld, Pinkman … ehm, beklager, jeg mener Paul, i rollen som Tobey Marshall, får ikke gull å jobbe med.

For det blir for meg et mystierum på størrelse med Area 51 at regissør Scott Waugh hanker inn en av tiårets mest habile dialog- og monologikere til å spille “den sterke og tause typen”. Filmens egen beskrivelse. Det blir som å gå for Dolph Lundgren som Julie Delpys motpart i “Før midnatt”.

Med det sagt – Paul leverer solid på det tynne manuset han blir gitt. En troverdig alvorstynget og plaget sjel, akkurat nok til å bli engasjert i Marshalls rettferdighetstokt. Det til tross for at Walter Whites undervurderte sidekick har lagt til seg en David Caruso-liknende knirkestemme vi gjerne skulle vært foruten.

Men OK, la gå. I en film som i all hovedsak dreier seg om superbiler som kjører superfort, kan man være tilbøyelige til å si at manus er underordnet. Og på det premisset er “Need for Speed” kelneren som serverer akkurat den retten som er bestilt. Filmen er unektelig på sitt beste når mustanger, ferrarier og bugattier kjører slalåm mellom øvrig trafikk, så millimeterpresist at en indisk tuk-tuk-sjåfør i tjukkeste Delhi ville slitt med å gjenta øvelsen. Resultatet er intet mindre enn grisefett å bevitne.

Fartsfølelsen i EA-spillets filmpremiere er upåklagelig. Fraværet av CGI-effekter og unødvendig musikk, som hemmer gromlydene, gjør at opplevelsen blir mer autentisk. All honnør til komponist Jeremy Borum som har funnet de rette tonene til spesifikke stemninger, og kudos til Waugh som har forvaltet disse tonene eksemplarisk. Vekslingen mellom stemningsmusikk og kontentumlyder er noe av det beste jeg har opplevd. Istedenfor å føle seg som tilskuer blir man passasjer. Det er moro på høyoktan.

Litt om Michael Keaton før vi runder av. Han spiller den eksentriske internettguruen Monarch, som arrangerer årlige billøp via et nettshow. Og i den grad sammenligningen ikke blir useriøs vil jeg trekke en strek fra Keatons “Beetlejuice” til Monarch. Det er tydelig at Keaton her lener seg mot den sære karaktertolkeren som Johnny Depp har hatt monopol på det de siste 20 årene. Og jeg må si jeg liker det. I disse “Beetlejuice 2”-ryktetider hadde “Need for Speed” den uventede bieffekt at jeg begynte å glede meg så smått. Hvem sku’ trudd?

“Need for Speed” er polert karosserisnacks underlagt et upolert manus, som igjen er underordnet. Du blir tvunget til å svelge en plottkamel her og der, samtidig som enkelte elementer er like forutsigbare som kjøleskapsinnholdet i en studenthybel. Denne filmen ble skapt for at store gutter skal kunne kræsje timillionersbiler i hverandre. Og filmen leverer på det den setter ut for å gjøre.

Verken mer eller mindre. Husk popkorn.

Share Button