4
Vakker, men tomhjernet

Tittel:
Yves Saint Laurent
Sjanger:
Biografi, Drama
Varighet:
1 t. 46 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Pierre Niney
  • Guillaume Gallienne
  • Charlotte Le Bon
  • Laura Smet
Regissør:
Jalil Lespert

Yves Saint Laurent er et veldig stort navn i moteverdenen. Men egentlig het han Yves Henri Donat Mathieu-Saint-Laurent. Det er et enda større navn.

Europeisk mote er et ganske urørt område for Hollywood. Joda, av og til dukker det opp en skildring av Paris forvrengt gjennom Amerikas evige tilstand som andreårs franskelever. Gjerne i en romantisk komedie der både Eiffeltårnet, triumfbuen og den franske riviera kan sees ut av vinduet i leiligheten. Kanskje møter hun den franske prinsen på nittenårsdagen sin, også?

Nuvel. Her er det altså Frankrike selv som prøver seg på en obduksjon av sin egen rolle i nyere kulturhistorie. Haute couture er et gigantforetak med milliarder av grunker på spill, og ingen hobbyer blir så store uten å strø om seg med saftige intriger det kan bli god film av. Eller det kan bli vakkert og litt intetsigende, som i dette tilfellet.

Unge Yves (Pierre Niney) var visst rimelig genial. Det vet vi fordi folk klapper hver gang han har laget noe nytt. Hans reise fra liten protegé hos Christian Dior og frem til han har sitt eget populære motehus, fortelles som en spasertur nesten uten motstand. Uansett hvor psykisk plaget, dopa eller på den andre siden av kloden den spinkle Tobey Maguire-look-alike’n måtte være, klarer han å skvise ut utrolige kolleksjoner som alltid blir godt mottatt.

Det er altså ikke Yves’ profesjonelle reise denne filmen handler om – faget er bare bakteppe for fortellingen om mannen YSL. Drevet av et heftig talent (og bipolar affektiv lidelse) får han lyst og anledning til å dra ut og smake på livet. Jeg har hørt det smaker som hasjbrownies i Marrakech.

Heldigvis forelsker han seg på et tidspunkt stormfullt i den flittige Pierre Bergé (Guillaume Gallienne), som blir ved hans side gjennom stormende suksess og plenty med dårlige valg. I begynnelsen er scenene såre og svært emosjonelt ladede: “Jeg er bare lykkelig to ganger i året”, sier Yves, “om høsten og om våren”. Men Niney gjør en bedre tolkning av tittelpersonen enn hva resten av filmcrewet er i stand til å takle. Det er ikke noe klimaks i filmen, spenningen fra starten vasser ut i en platt konklusjon om at “nei, han Yves var en vanskelig kar, ja”. Og så er han død. Spoiler alert.

Men det hele er rivende vakkert å se på. Alt fra utsnitt og kameraføring til selve produksjonsdesignet er like sirlig arrangert som Yves’ egne kreasjoner. Alt vitner om en enorm forståelse av håndverket – unntatt musikken, da, som i stedet vitner om en bisarr fascinasjon for “Sim City” eller noe. Misforstå meg rett: Jeg er glad i tjuetalls storbyjazz, men det er helt ufattelig malplassert i 39 av 40 tilfeller der det forekommer i denne filmen.

Så konklusjonen er at “Yves Saint Laurent” er noe å ta med øynene på. Er du interessert i en solid iscenesettelse av motehistoriens spede barndom, finner du nok neppe en bedre film på flere år. Men det sier ikke så mye.