3
Vakker utenpå, vaklende inni

Tittel:
Collateral Beauty
Sjanger:
Drama
Varighet:
1 t. 37 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Skuespillere:
  • Will Smith
  • Edward Norton
  • Kate Winslet
  • Helen Mirren
  • Michael Peña
Regissør:
David Frankel

Det er litt av et stjernegalleri som har valgt å samles for å fortelle historien i “Collateral Beauty”, men alle stjerner og all glans til tross, dette er ingen storslått film.

Howard (Will Smith) eier et firma som går meeeeget godt. Alt i livet smiler til ham, og det er vel ikke én ting som kan vippe ham av pinnen? Spol tiden frem et par år og den smilende sjelen er en nedbrutt, innesluttet og usosial fyr som er i ferd med å miste alt etter at barnet hans døde. Nå er han er bare en trist skygge av seg selv, bruker jobbdagene til å drive med store domino-kreasjoner, og unnviker alt og alle. Det er bare det at han er nødt til å bryte ut av den negative sonen. Firmaet hans trenger ham og kollegene trenger ham like mye. Dermed hyrer de tre nærmeste vennene og kollegene inn tre skuespillere for å spille døden, kjærligheten og tiden, for å stille ham til veggs en gang for alle.

“Collateral Beauty” er akkurat en sånn type film som fint kan spille på følelsene til folk og lykkes med det. Men selv om også jeg får testet tårekanalene ved flere anledninger, er det også en type film som prøver å skjule en agenda for å få sterkere innvirkning på publikum. Når det uunngåelige inntreffer mot slutten av filmen, har hele filmen spilt med såpass åpne kort at jeg har skjønt hvor ferden bar altfor lenge. Antiklimakset er et faktum.

Det er kjedelig når filmer undervurderer sitt publikum – spesielt ved å legge opp til at alt kan oppklares i løpet av de ti-femten første minuttene. Skal en filmskaper overraske må man ha litt mer tillit til sitt publikum. Likevel finnes det noe godt i avslutningen på filmen. For selv om det ikke kommer noen sjokkbølger, er det en herlig effekt av følelsesladde øyeblikk som oppsummerer filmen – og dermed etterlater muligheter for å kunne kvitte seg med en tåre, eller to.

OK, så er ikke historien det som driver denne filmen, men det er jaggu nok stjerner her til å fylle en himmel. Will Smith har nesten ikke replikker, så han er nødt til å bruke mimikk, øyne og kroppspråk for å ytre tanker og følelser – noe han takler på godt vis. Han er jo blitt en erfaren kar på sine eldre dager, og har mestret denne typen roller i filmer som “Seven Pounds” og “The Pursuit of Happyness”. Han er alene om å ha en slik rolle, for når det gjelder rollene som bekles av Edward Norton, Kate Winslet og Michael Peña, er alle de rimelig like og like tunge, med hvert sin plass i historien.

Og så dukker jo også Helen Mirren og Keira Knightley opp i roller som er nedtonet, men viktige for filmen. Her er det mye å ta tak i, og rollegalleriet får en polariserende effekt opp mot den noe tynne historien som prøver å holde alt bundet sammen. På utsiden er filmen vakker, men tar man bort alt det vakre, så har vi med en ganske tynn suppe å gjøre. Likevel kan det fint være at du får noe ut av “Collateral Beauty” om du liker å få kjenne følelsene flomme litt.

Share Button