3
Velmenende fra Depp

Tittel:
Transcendence
Sjanger:
Drama, Science fiction, Thriller
Varighet:
1 t. 59 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Johnny Depp
  • Rebecca Hall
  • Kate Mara
  • Morgan Freeman
  • Paul Bettany
  • Cillian Murphy
  • Cole Hauser
Regissør:
Wally Pfister

Rykteflommen vil ha det til at Johnny Depps nye sci-fi er en fæl affære. Men her må jeg gå motstrøms; “Transcendence” er ganske okey!

De ypperste IKT-folka i verden sliter med å lage kunstig intelligens. Men datanerden Will Caster (Johnny Depp) er yppere enn de andre, og han begynner å nærme seg et gjennombrudd med maskinen PINN. Problemet er at en trupp med aksjonist-hackere innbiller seg at det kan få uheldige konsekvenser om en selvbevisst supercomputer slippes løs på vårt formidable internett.

Så de lanserer en real terroraksjon mot hele prosjektet. Will blir skutt, og døden innhenter ham sakte. Han beslutter å vie de siste dagene sine til kjæresten Evelyn (Rebecca Hall), og avslutter arbeidet sitt. Evelyn på sin side orker ikke tanken på å miste ham, og i en siste desperat manøver forsøker hun å laste opp hjernen hans til PINN-prosjektet. Med hans sinn på innsiden klarer de å få det hele i gang, og Will overlever kroppen sin gjennom cyberspace. Digitale Depp får plutselig tilgang på all informasjon i hele verden, og han er ikke ute etter å se kattevideoer.

Dette høres rimelig dårlig ut – jeg skal innrømme det. Men selv om denne filmen halter litt på dramafronten, er den en ålreit småfilosofisk thriller. Så snart Will er på nett er han nærmest ustoppelig, og selv om han hevder å handle til alles beste, blir makten han har over omgivelsene både skremmende og etter premissene realistisk. “Transcendence” leker med å ikke fortelle deg direkte hvorvidt Will egentlig har onde hensikter. Men det blir en litt klein affære når du selvfølgelig gjetter svaret umiddelbart. Det er akkurat sånn sjefen din føler det når du ringer henne og sier du er syk, rett etter at hun har sett snapchattene du akkurat sendte fra strippeklubb i Malaysia. Til mitt forsvar hadde jeg mange infeksjoner etter den natten.

Nok om transedans; tilbake til “Transcendence”. Det er litt flat dialog til tider, men det er en engasjert, om enn noe todelt historie debutregissør Wally Pfister forteller. Tanken om at aksjonistgrupper kommer til å motsette seg AI-research er pikant, og jeg kunne likt å se mer av dette miljøet. Kanskje hadde filmen faktisk fungert bedre fra motstander-vinkelen?

Det er uansett forfriskende å se at fremtidig potensiell teknologi blir noe realistisk behandlet. Friheter taes som alltid i Hollywood, men “Transcendence” er salig fri for forfalsket teknobabbel. Samtidig har den problemer med å kommunisere hvordan teknologien fungerer – hvis du ikke er spesielt oppdatert på nanoboter, nevron-nettverk eller kvanteprosessorer, kan det fort virke som om de bare finner opp ting på sparket.

Men Wills evner, gitt at du godtar forutsetningen for filmen, er altså ikke så spekulative som man skulle tro. Gjennom filmen nærmer den digitale Will seg tilnærmet guddom, og antagonistene frykter at menneskehetens frihet står på spill. Handlingen provoserer frem et interessant spørsmål – selv om han hadde hatt de beste intensjoner, vil vi virkelig overlate verden til en allmektig gud? Om vi kan velge, liksom?

Det er altså ett og annet å hente for deg her om du trives med humaniora, og med den rette innstillingen kan du til og med kanskje kose deg.