4
Vi klarer ikke å forestille oss alt

Tittel:
Sauls sønn
Sjanger:
Drama
Varighet:
1 t. 47 min.
Aldersgrense:
15
Skuespillere:
  • Géza Röhrig
  • Levente Molnár
  • Urs Rechn
Regissør:
László Nemes

Den store snakkisen innen kategorien beste utenlandske film, er unektelig “Sauls sønn”. Men den irriterer nesten like mye som den imponerer.

Du skal høre mye før øra detter av, heter det. Verre er det trolig med synet, for det er langt mer overbevisende som mottakssenter for gode historier. Vi har hørt mye om 2. verdenskrig og dens uendelige håpløshet, men foreløpig har filmskaperne vært forholdsvis sparsommelige med de minst glamorøse detaljene. “Sauls sønn” kunne vært en ypperlig mulighet til å utfordre dette tabuet (?) på en respektfull måte. Men vi må nok vente litt til.

Saul jobber som jødeslave i en konsentrasjonsleir, og på det tidspunktet vi blir tatt med inn i hans tilværelse er han allerede herdet. Såpass herdet at han fremstår som helt kald og likegyldig idet han eskorterer hundrevis av intetanende jøder inn i gasskamrene. Mens dødens skrik farer gjennom lufta, rydder Saul jakkene deres for verdisaker. Deretter slepes “kolliene” til forbrenningsovnene før gasskamrene må vaskes og klargjøres for en ny flokk.

Det er først når Saul oppdager sin egen sønn blant “kolliene” at følelser velter fram og så vidt når overflaten. Derfra og ut handler “Sauls sønn” først og fremst om Sauls ønske om å begrave sønnen. Nei, det er ikke sprekere enn det, men omgivelsene spiller ikke akkurat på lag – og Sauls motivasjon er forståelig nok. Vi trenger strengt tatt ikke en mer ellevill historie.

Problemet er – og dette er det åpenbart delte meninger om – at synsvinkelen, den filmatiske formidlingen, er mer unnvikende og irriterende enn den er stilig og berettiget. Kameraet befinner seg nærmest kronisk rundt og tett på Saul – en mann som utviser minimalt med følelser. Innstillingene på kameraet er bevisst satt på gedigen blenderåpning og konsekvensene er begredelig dybdeskarphet. Hvorfor? Vel, antakelig for å spare oss for potensielt veldig sterke inntrykk – eller enda verre; for å slippe å gjøre seg flid med detaljene som befinner seg langt utenfor fokus.

Vi kan nok anta at filmskaper László Nemes synes inntrykkene samlet sett var tilstrekkelige. Men for manges del, vil de nok dessverre ikke være det. Det føles selvsagt snodig å be om mer inngående skildringer av jødedrap og utallige familieutryddelser, men samtidig hadde filmen bitt seg fast med betraktelig større kraft om færre situasjoner var overlatt til vår forestillingsevne.

Vår forestillingsevne kan være god, men den vil aldri kunne prege oss like mye som det vi ser med egne øyne.

Til slutt føles filmen derfor noe uforløst. Man blir tatt med på det som angivelig er en uforglemmelig opplevelse, men får sitteplass rett bak mannen med afro. Da hjelper det ikke stort at lydsporet er godt.