4
Vic + Flo = nesten sant

Tittel:
Vic+Flo
Sjanger:
Drama, Thriller
Varighet:
1 t. 35 min.
Aldersgrense:
18
Skuespillere:
  • Pierrette Robitaille
  • Romane Bohringer
  • Marc-André Grondin
  • Georges Molnar
Regissør:
Denis Côté

“Vic+Flo” var nominert til Gullbjørnen i Berlin i fjor. Selv om den til tider er poetisk – teknisk sett – er det lett å se hvorfor det ble med nominasjonen.

To eks-fanger, Victoria (Pierrette Robitaille) og Florence (Romane Bohringer), slår seg ned langt ute i skogen hos den pleietrengende onkelen til Victoria. Med unntak av hyppige besøk av tilsynsføreren, er Victoria og Florence veldig isolerte. Noe som setter forholdet dem imellom på prøve. Når en mystisk kvinne dukker opp med jevne mellomrom, begynner frykten i dem å stige. Hva er de redde for? Og hva vil egentlig denne mystiske kvinnen?

Jeg skal innrømme at tittelen “Vic+Flo” umiddelbart høres ut som en barnefilmtittel. Det er noe “Jørgen + Anne = sant”-aktig over hele tittelen. Men allerede fra første bildekomposisjon – dynket i blått og kjølig fargefilter – viser filmen så mye tyngde og poetisk dybde, at det yngre publikum ville falt av – uansett om aldersgrensen er satt til høyeste nivå eller ei.

Og det er nettopp gjennom de første bildene at regissør Denis Côtés fantastiske samarbeid med cinematograf Ian Lagarde forfører maksimalt. Sammen skaper de en vanvittig stemningsfull atmosfære som overgår det meste filmen har å by på ellers. Unntaket er lydbildet som best kan forklares som fortryllende. Det tekniske er altså godt representert.

Men det er dessverre andre kritiske feil her. De to hovedkarakterene er altfor innadvendte, og sliter med å forklare hvor de er, hva de har opplevd, og hva de føler. Ja, det blir vanskelige å bry seg om dem. For selv om Côté er dyktig på å få frem stemningsfulle dialoger og stillferdige scener, klarer han ikke å gi bort det lille ekstra hintet som gjør at man føler noe for disse to damene. Og en film uten en distinkt historielinje, som oftest unngår å overforklare, trenger karakterer som byr mer på seg selv. Det er lov å åpne seg litt. Bare litt. Folk liker å la tankene løpe løpsk innimellom, men her er det så mye mellom linjene at linjene blir utydelige.

Karakterstudiet mellom de to karakterene, og hvordan de forholder seg til hverandre og frykten sin, er likevel noe som er verdt å pirke borti. Utvider regissør Denis Côté sin filmografi med enda et par spillefilmer, kan man begynne å skimte en auteur i det fjerne.

Det skal også sies at filmen har mye på hjertet – som den formidler i stor grad gjennom lyd og bilde. Historien får på sin side aldri helt fotfeste, og kommer seg aldri ut av startblokka før løpet er tilnærmet over. Da kommer den derimot som et uventet snøras og begraver meg i tanker og følelser. Det var kanskje ikke så ille likevel? Den skal i hvert fall ha for at den byr på et interessant karakterstudie mellom to personer som lever med hver sin frykt inni seg.

“Vic+Flo” er definitivt myntet på et særdeles voksent publikum. Det er det liten tvil om. Om det fullvoksne publikummet må se filmen på kino er det derimot litt større tvil om. Det er ikke akkurat kinofilmen med stor K. Men at den fortjener et publikum er helt klart.