4
Vinner på karisma

Tittel:
St. Vincent
Sjanger:
Drama, Komedie
Varighet:
1 t. 42 min.
Aldersgrense:
7
Skuespillere:
  • Bill Murray
  • Melissa McCarthy
  • Naomi Watts
  • Jaeden Liebher
  • Chris O'Dowd
Regissør:
Theodore Melfi

Sjarmerende og overraskende øm.

Maggie (Melissa McCarthy) og sønnen Oliver flytter inn i et nytt nabolag. Deres nærmeste nabo er Vincent (Bill Murray), en gammel, sarkastisk og småmisantropisk mann. Som alenemor må Maggie jobbe en del og Vincent ender opp med å bli Olivers barnevakt. Og nå skjønner du vel sånn cirka hvor dette bærer hen …

Filmens oppsett og historie er meget klassisk og klisjéfull, og det merkes også veldig godt det første kvarteret. Dette er en film som lett kunne gått i kvasi-indiefilm-dass, hadde det ikke vært for Bill Murray og hans tilbakelente og gretne sjarm som filmens titulære Vincent. Han er som alltid morsom på sardonisk Murray-vis. Samtidig så greier han å skape en menneskelighet under all Vincents rasshøleri, som gjør at Vincents karakter aldri blir bare en evig munnrapp Murray-kopi, men også en egen og ekte karakter.

Dog det er Murray som briljerer her, så skal man heller ikke kimse ad hans motspillere. Melissa McCarthy er forfriskende tilbakeholden som alenemoren Maggie og greier også å imponere oss nesten til tårer i en scene som til tross for at den er som skreddersydd for Oscar-akademiet, makter å være meget effektiv. Naomi Watts reduseres til en russisk klisjé, og får aldri noe særlig dybde, men igjen så fungerer hun til sitt formål som er å være en stereotypisk comic-relief.

Man kan argumentere fram og tilbake på hvorvidt det er Murrays karisma som gjør jobben eller om det faktisk er gjort ett solid stykke karakterarbeid på manussiden, og med en viktigere film så hadde det kanskje vært på sin plass å finne ut av det. Men med “St. Vincent” så er det bare godt nok at det fungerer, og gjør at filmen fungerer som en søt distraksjon i nesten to timer.

Samtidig skal det sies at “St. Vincent” har overraskende nok en god del effektive scener som ikke bare appellerer til lattermuskelen. Under all vitsingen ligger det også en effektiv og overraskende øm dramafilm som faktisk fungerer. Det er flere triste scener som treffer godt på vondt vis, og mye av det er fordi filmen har tatt seg bryet om å få oss til å bry oss.

Til tross for alt det som fungerer veldig godt i filmen, så er det ikke å komme bort ifra at filmen er klisjéfylt som fy, og på mange måter en typisk gretten-gammel-mann-oppdager-sin-menneskelighet-takket-være-ung-kompis. Det i kombo med filmens typisk søte pseudo-indiefilm-snodighet gjør at man iblant ligger i faresonen for filmatisk diabetes – heldigvis blir det aldri kvalmende søtt.

Er du Murray-fan som mange andre, er det bare skynde seg til nærmeste kino.