4
Voksen latskap i barnslig innpakning

Tittel:
The Muppets
Sjanger:
Familie, Komedie
Varighet:
1 t. 43 min.
Aldersgrense:
7
Skuespillere:
  • Jason Segel
  • Amy Adams
  • Chris Cooper
  • Rashida Jones
Regissør:
James Bobin

Selv om den er flott å se på og er relativt underholdende, er en barnefilm uten barn verken i tankene eller på lerretet ganske trist i lengden.

Walter – en Muppet som vokser opp sammen med menneskebroren sin Gary (Jason Segel), i Smalltown, er en dedikert fan av The Muppets. Gary tar ham med til Los Angeles så han kan se The Muppets-studioene i virkeligheten, men studioene er tomme og The Muppets er for lengst oppløst og glemt.

Ved en tilfeldighet overhører Walter at oljemagnaten Tex Richman (Chris Cooper) skal stenge stedet – med mindre The Muppets klarer å kjøpe tilbake løyvet for ti millioner dollar før Richmans kontrakt trer i kraft. Sammen med Kermit samler han resten av gjengen for å sette opp ett siste show og samle inn pengene innen fristen.

Filmen har et godt språk som snakker rett til hjertet – i god Disney-ånd kommer moralene på løpende bånd. Manuset er helt klart drivkraften her. Dialogene er gode, og fraser man har hørt hundre ganger før føles nye og ekte.

Jeg trodde filmen skulle være en slags familiefilm. Den skulle jo være for barn, men også få gamle Muppet-fans til å le og kose seg. Denne filmen faller midt i mellom – den er verken rampete nok for barna eller intelligent nok for de voksne.

Underveis merker jeg at jeg venter på øyeblikket der de gjenoppfinner seg selv – The Muppets i ny drakt anno 2012. Men det hele blir litt for tradisjonelt. En kul Tarantino-sekvens der de kidnapper Jack Black er et eksempel på hva jeg ønsket meg mer av. De store ”Singin’ in the Rain”- dansenummerne er flotte, men korte og lett å glemme – i likhet med sangene generelt som er tynne og flate med mindre substans enn dialogene (da det strengt tatt burde vært motsatt).

Filmen er underholdende, og historien er i og for seg drivende – hovedproblemet er at de ikke har prøvd hardt nok og dermed ikke tar barna på alvor (barneunderholdningens største synd). Sangene føles litt som de er skrevet etter bruksanvisning, skuespillerne har det ikke særlig gøy, og humoren er så billig at enkelte ganger blir det litt pinlig.

Som skuespiller virker spesielt manusforfatteren Jason Segel utrygg og forvirret og prøver for hardt å være kul. Verken han eller Amy Adams klarer å tvinge frem et stort, ekte smil, og det virker som de har mer lyst til å sniffe kokain med Turtleneckandchain, enn å lage barnefilm.