2
Wendydefekten

Tittel:
Wendyeffekten
Sjanger:
Komedie
Varighet:
1 t. 23 min.
Aldersgrense:
12
Skuespillere:
  • Linn Skåber
  • Christian Skolmen
  • Jon Øigarden
  • Morten Ramm
  • Kristoffer Hivju
Regissør:
Ole Endresen

“Wendyeffekten” er som norske komedier flest.

Den er skrevet av Ole Endresen, regissert av Ole Endresen, med skuespillere som alle har barn hvis fadder er Ole Endresen. Ok, kanskje ikke det siste der, men du skjønner tegninga. Fellestrekkene stopper imidlertid ikke med opphavet. Ser man bort ifra den latterlig elendige tittelen, er også “Wendyeffekten” temmelig vrien å flire av.

Noe som kan ha noe å gjøre med at annenhver norske kinokomedie enten er regissert, produsert eller unnfanget av Endresen for tiden. Ikke fordi Endresen er moromann av labert kaliber – han har en fjernsynskarriere som sterkt tilsier det motsatte – men fordi resultatet av Endresens monopol på norsk kinokomikk blir at alt ser og føles kliss likt. Vitsene har samme poeng, karakterene er gjentakelser av de samme stereotypene, og er som oftest spilt av samme skuespiller fra film til film.

Jada, det er bare begynne å huke av: Linn Skåber spiller kjederøykende østkant-skrulle. Morten Ramm er med som tafatt Økokrimbetjent. Jon Øigarden er et hyperaktivt brødhue, for anledningen småkriminell. “Wendyeffekten” er bare en Bjørn Floberg og et par travhester unna å være dobbeltgjengeren til “Jakten på Berlusconi”.

Handlingen foregår på Bøler, et eget lite økosystem innad i Oslos bybilde. Her spilles illegal poker, penger vaskes hvite og bydelens lånehaier biter brutalt tilbake uten tilstrekkelig foring. Her bor og arbeider prostituerte Wendy, som trekkes inn i smørja når det økokriminelle klimaet på Bøler legger seg i samme fil som Lehman Brothers. Før Bøler-økonomien tar avkjørselen ut i kriminalkonkurs, blir det opp til Wendy å gjenopprette balansen. Hun sitter nemlig på fingeren (ikke bokstavelig talt) til det kriminelle miljøets avdøde regnskapsfører, som trengs for å åpne safen som vil sørge for fri flyt av likvider i Bølers undergrunn igjen.

“Wendyeffekten” hevder å være basert på en sann historie. En påstand som sannsynligvis deler opprinnelse med høstens uendelige partiprogrammer: Fridiktningen. “Wendyeffekten” er en åpenbar røverhistorie, men som i motsetning til sine artsfrender i valgkampen sjelden makter å underholde. Morsomhetene er tafatte, handlingen tilfeldig og meningsløst komplisert, og karakterene stereotyper spilt av like typecastede skuespillere. “Wendyeffekten” blir til slutt selve ordbokdefinisjonen på ordtaket “mer av det samme” i norsk komedie: Samme regissør, samme skuespillere, og dessverre: samme slette kvalitet.