5
T(r)ommel opp!

Tittel:
Whiplash
Sjanger:
Drama
Varighet:
1 t. 46 min.
Aldersgrense:
11
Skuespillere:
  • Miles Teller
  • J.K. Simmons
  • Paul Reiser
  • Melissa Benoist
Regissør:
Damien Chazelle

Hvis “Whiplash” er standarden for 2015, så blir dette et latterlig bra filmår.

Andrew Neiman (Miles Teller) er en ung trommespiller som studerer ved Schaffer Conservatory, den beste musikkskolen i USA. Hans drøm er å bli “one of the greats”. Han øyner sin sjanse, når den notoriske dirigenten Terrence Fletcher (J.K. Simmons) trenger en reservetrommis i bandet sitt, som også er det beste bandet på skolen. Men det å ende opp i Fletchers band er ikke bare positivt. Da Fletcher lett er den skumleste musikklæreren noensinne festet på film og presser bandet og spesielt Andrew langt forbi det som er akseptabelt.

Det høres ikke så jævlig ut, tenker du nå – hvor ille kan en musikklærer være? Vel, når han spilles av J.K. Simmons – pretty fuckings ille. Alle har vel hatt en skolelærer i løpet av livet, som alle elevene fryktet og gruet seg til å ha time med. Terrence Fletcher er den læreren ganger 100. Det som er så genialt med Simmons’ skuespill – og manuset for så vidt – er hvordan du aldri helt vet hvordan du skal forholde deg til Fletcher. Du vet ikke om han er en skurk, eller bare en extreme tough love-lærer med et hjerte av gull under det harde ytret. Mye av gleden og spenningen med “Whiplash” er akkurat dette: Fletcher og hans samspill og kollisjoner med Miles Tellers Andrew.

Miles Teller har den mindre flashy rollen som med en mindre dyktig skuespiller kunne forsvunnet bak Simmons prestasjon, men det er ikke tilfellet her. Teller som ofte spiller karismatiske karakterer som vinner mye med sin sjarm, kan ikke gjøre det samme her, da Andrew ikke nødvendigvis er den mest likandes typen. Ikke at Andrew er ufordragelig, men filmen føler ikke noe behov for å male Andrew rosenrød bare for at publikum skal like han. Andrew er arrogant og lite likbar iblant. Men det funker som fy fordi han blir mer menneskelig og troverdig. Det er deilig at filmen og regissør Damien Chazelle er sikre nok på historien de forteller, at de ikke føler trangen til å ta disse snarveiene og på denne måten også setter sin lit til seeren.

Regissør og manusforfatter Chazelle skal ha skryt for å ha levert en så selvsikker film. Regien, manuset og ikke minst klippingen gjør at dette virker mer som verket til en langt mer erfaren filmskaper, og ikke som noens andre film. Måten Chazelle og klippingen skaper så mye spenning ut av tromme- og bandscenene, minner om det Aronofsky gjorde med “Black Swan”. Ikke tematisk eller handlingsmessig, men bare i måten musikken og fotoet ramper opp spenningen, og esklarerer den til det nesten utålelige. Med “Whiplash” etablerer Chazelle seg som en stemme verdt å følge med på i fremtiden.

Men det aller deiligste med “Whiplash”, er den veldig tidsriktige og subtile fuck you-en til kanskje hele milleniumgenerasjonen som har vokst med å få en belønning og en “bra jobbet” til alt vi har gjort – uavhengig om vi faktisk har prestert eller ei. I “Whiplash” er det ikke godt nok å gå på en statusskole – du må faktisk prestere, og det kan du bare gjøre gjennom massevis av hardt arbeid. Og selv da er det ikke sikkert at du er god nok. Filmen går så herlig imot middelmådigheten at det er vanskelig å ikke like.

Til tross for at 2015 nettopp har begynt, spås det herfra at “Whiplash” er og vil forbli en av årets beste filmer.