3
Wiltersen får viljen sin

Tittel:
About Time
Sjanger:
Drama, Komedie, Romantikk
Varighet:
2 t. 3 min.
Aldersgrense:
7
Skuespillere:
  • Rachel McAdams
  • Bill Nighy
  • Domhnall Gleeson
  • Tom Hollander
Regissør:
Richard Curtis

 “Mennene i vår familie har alltid hatt evnen til å reise i tiden. Bare still deg i et skap, knytt nevene, og reis til det punktet i livet ditt som du kunne tenke deg å oppleve på nytt eller endre”.

Det er sånn man lager enkel, bra film. En sprø regel som vi ikke trenger en eneste spesialeffekt for å tro på, og som en kan lage alle slags pussige situasjoner av. Men det krever jo også at man kommer på slike pussige situasjoner, og makter å skrive dem ned i manuset. “About Time”-crewet glemte visst den biten.

Joa, vi blir introdusert for den keitete Tim (Domhnall Gleeson). Han lærer om evnen av sin far (Bill Nighy), og setter umiddelbart i gang en plan for å skaffe seg en kjæreste. Jenta han faller for er den sjenerte, grå musa Mary (Rachel McAdams). Hun gjør sitt beste for å virke ditzy, stakkar, men er fra første scene i lyset helt ubegripelig pen. Og så har hun lugg og er stor fan av Kate Moss, særtrekk som filmen skal ha deg til å tro plasserer henne ved siden av Quasimodo på dating-stigen.

Dette føyer seg inn i rekken av irritasjonsmomenter – tidsreisereglene endrer seg hele tiden, og tegnene på at en scene vil bli gjentatt er like subtile som hipstermote. Tim kommer inn i et rom og snubler i noe greier? Jeg antar jeg kan ta en lur, for de neste fem minuttene kommer til å telle fuck all.

Det skal filmen ha, den velger aldri det åpenbare plottet der sjansen byr seg. Dette handler ikke om én katastrofal tidsreisebeslutning som han bruker resten av filmen på å nøste opp, eller et trekantdrama der han bruker evnene til å forsyne seg litt for grådig av kjærligheten. Men så skjer det ikke noe annet heller. Et par festlige dialoger, et gøyalt bryllup som blåser bort, et sentimentalt øyeblikk her og der. Vi følger Tims liv gjennom nedturer og oppturer, og oppturer som et resultat av at han endrer på nedturer, og nedturer som er et resultat av uante konsekvenser ved ovennevnte endring.

Til tross for alle sine feil, klarer filmen brutalt å hamre inn zen-filosofien sin. Livet blir litt lenger og større, det blir litt mer verdt å merke seg alt som foregår og ta vare på et hvert øyeblikk. Men den uthever de minst interessante aspektene ved det: Skikkelig gode betraktninger feier forbi uten spetakkel, mens man dveler ved sitater i kjøleskapsmagnet-klassen.

Og kjøleskapet er omtrent så langt du kommer før du innser hva slags skrekkinngytende skjebnediktator Tim blir med en slik evne. Han kan spørre en jente ut på date igjen og igjen til omstendighetene tillater henne å si ja, og hundretusenvis av hennes ufullendte personlighetsutviklinger blir fanget i lykkelaboratoriet hans. Hun kan ikke unnslippe. På et tidspunkt kvepper han til når en endring har forårsaket at hans to år gamle datter kom fra en annen sædcelle (og dermed ble en helt annen person). Han skynder seg tilbake og visker ut dette livet til fordel for barnet han selv husker å ha oppdratt. Creepy!

Alt i alt er “About Time” en kjedelig og langdryg film, som ikke makter å følge sine egne regler, men som har småsøte øyeblikk ispedd. Musikken er like velvalgt som en barnebursdag hos regnskapsvesenet, og med et middelmådig manus på toppen av det hele, kan ikke Bill Nighys strålende tolkning redde filmen fra å gå ned i historien som “bortkastet tid”.

Share Button