4
Woody Allens ræva genistrek

Tittel:
Blue Jasmine
Sjanger:
Drama
Varighet:
1 t. 38 min.
Aldersgrense:
7
Skuespillere:
  • Cate Blanchett
  • Alec Baldwin
  • Sally Hawkins
  • Bobby Cannavale
  • Louis C.K.
  • Peter Sarsgaard
  • Michael Stuhlbarg
Regissør:
Woody Allen

“Blue Jasmine” er et mesterverk. Det er bare det at den er litt dårlig.

Omgivelsene endrer seg brått for sosietetsfruen Jasmine (Cate Blanchett) når hennes velstående mann Hal (Alec Baldwin) blir fengslet for svindel i stor skala, og prompte tar sitt eget liv. Et nervøst sammenbrudd senere, og uten en flekk av arbeid på erfaringsbuksene, søker den bortskjemte Jasmine hjelp hos sin forsmådde søster Ginger (Sally Hawkins) i San Fransisco.

Men hun flyr første klasse. Og tipser stort. Og handler Chanel. Gammel vane, og så videre. Jasmine er en slags omvendt Mowgli, som vasker ned piller med sprit for å tåle å leve blant jungeldyrene. Hun er overbevist om at det bare er midlertidig, og at hun snart er på toppen av samfunnet igjen.

Dramatisk sett har denne filmen store problemer. Eller kanskje den er genial – jeg klarer ikke å bestemme meg. Filmens plott utspiller seg så annerledes, så virkemiddelfritt, at det føles rent historieløst. Samtidig blir du tatt med på en berg-og-dal-bane av følelser og lengsler som virkelig gnager et minne i deg.

Aller mest besynderlig er det at det hele tiden dukker opp sidekapitler som er hermetisk lukket fra resten av handlingen: Jasmine får seg jobb som resepsjonist hos en tannlege, han prøver seg på henne, og hun slutter. Ginger bedrar kjæresten sin med en fyr hun møter på en fest (Louis C.K.), men går tilbake til kjæresten når hun finner ut at han er gift. Slike hendelser er det proppfult av, og de kunne sikkert ha bidratt til å inspirere endringer i karakterene som får dem til å takle problemer med et nytt perspektiv, men det skjer ikke. Ingen av rollene gjennomgår noen som helst form for utvikling i løpet av hele filmen.

Er det det Allen prøver å si? At vi alltid vil forbli den vi er? Er det bare en ettertanke jeg legger til selv, fordi det er Woody Allen som har laget den? Mange vil si at karakterutvikling er kjernen i en god historie, og her er den fraværende. Det er like frustrerende som å løpe på drømmetredemøllen.

Men en ting kan ingen ta fra denne filmen, og det er Cate Blanchett. Det formelig tyter Oscar-statuetter ut av ørene hennes i “Blue Jasmine”. Smertefull, hjelpeløs, tanketom og grusom; hver fasett en genuin reaksjon på omgivelsene. Her er ikke spor av noen annen rolle.

Jeg blir likevel ikke klok på “Blue Jasmine”. Det var dessverre for mye grums og kjedeligheter til at det hadde stått til sekseren, selv om jeg lot all tvil komme filmikonet til gode. Men jeg vil gjerne diskutere den med deg over en drink.

Share Button